Plateanmeldelse: The Rolling Stones – «Hackney Diamonds» (album, 2023)
Hvem hadde trodd at et av årets kuleste rock-album skulle komme fra dinosaurene over alle levende rock-dinosaurer?
Men «Hackney Diamonds» er intet mindre enn Rolling Stones’ trolig beste album siden rundt 1980. Jeg husker jeg syntes de begynte å bli gamle allerede da, et par år etter «Some Girls» (1978), det siste virkelig klassiske Stones-albumet.
Det begynte jo med en lovende singel tidligere i høst og «Angry» er også en spretten album-åpner. Den følges av «Get Close», en seigere, men sugende låt i «Cant You Hear me Knocking»-landskap, så den roligere «Depending on You», som bygger seg fint opp fra en akustisk start.
«Bite my Head Off» er frekkas-voksenpunk som kunne passet fint inn på nevnte «Some Girls». «Whole Wide World», med et lovende new wave-aktig vers, innfrir ikke like bra på refrengfronten, men tøft låter det!
I «Dreamy Skies» er vi over i slide-gitarer og Stones-country av godt gammelt slag. «Mess it Up» er klassisk rifforama som glir over i et disco-aktig refreng, mens «Live by the Sword» overlever mest på gitararbeidet, som mye annet her. Ingen kjempelåt, men tøft er det!
«Driving me too Hard» er roligere, mer i «Tumbling Dice»-tempo, om ikke like melodisk genial..
Når alt kommer til alt: gitar-kjemien Keith/Ronny er og blir essensen av fet rock-gitar, og her får vi i bøtter og spann – det tar sekunder før man skjønner hvem som spiller, og gjennom albumet får vi Keiths klassiske riffing og kompgitar i stort monn, deilig blandet med fikse detaljer fra Ronny, uten at vi trenger å vite hvem som spiller hva.
I tillegg synger den ferske 80-åringen Mick Jagger forbausende bra gjennom hele skiva! Han høres minst 20 år yngre ut. Jeg tar meg i å savne Charlies eminente tromming, men erstatteren gjør en anstendig jobb.
Som alltid spør man seg: når kommer Keith-balladen? Den kommer dessverre aldri, men Keef synger, noe overraskende platas mest melodisk «eksperimentelle» låt, «Tell me Straight», som ikke vandrer langs de mest typiske melodi-gatene for dette bandet. Ikke Keith-country, altså, men kult!
Om det skulle være noe å innvende, de ikke skyhøye forventningene tatt i betraktning, må det være at den duggfriske produksjonen nesten er for distinkt – kanskje Tom Waits kan produsere neste album, om det skulle slumpe til at vi kommer dit … ?
Når vi nærmer oss finalen, får vi en gedigen gospel-aktig affære, som bringer tankene til de roligste delene av Exile on Main St. «Sweet Sound of Heaven» er strålende, og at den vokser kraftig med flere lyttinger – delikat bruk av klassisk gospelkoring skader ikke her.
Men aller mest magisk er det når de tre som egentlig utgjør bandet nå, tar den helt ned og Mick drar fram munnspillet, idet disse legendene til slutt endelig covrer låta de er oppkalt etter. Muddy Waters ville nikket gjenkjennende til den sløye, tilbakelente deltablues-stemningen. Om dette tilfeldigvis skulle ende opp som det siste studioalbumet med Rolling Stones, vil sistelåta være et uovertruffent verdig punktum.
