ROY HARPER 1970-1975
The kettle’s on, the sun has gone
Another day
She offers me Tibetan tea on a flower tray
«Another Day» (1970)

Ved inngangen til syttitallet hadde Roy Harper tre plater bak seg med vimsete psykedeliske viser og pop. Skivene hadde gjort et visst inntrykk. Men det er først når hans nye manager Peter Jenner, skriver under kontrakten med Harvest, EMIs progressive alibi, at denne artikkelen begynner. Det er perioden 1970 til 1975 jeg titter på i et retrospektivt kosmorama.

I begynnelsen av det nye tiåret hadde kaldt og syrefullt regn, falmet flaggene og vasket sminken av husveggene i London. Det var som fargene i de små TV-apparatene hadde løst seg opp og vendt tilbake i svart og hvitt, for igjen å vise den nakne virkeligheten.

I kjølvannet etter imperiets oppløsning syntes en bleik hardhet av brutte løfter, skuffelser og grim uhygge. Fra fabrikkpipene stiger røyken ennå opp seig som olje. Gulvet i pubene er tilsvarende klebrig av sølt og bitter øl, med nedtrampede sneiper fra billige sigaretter. Tekstilindustrien rakner, mens bil og motorindustrien faller fra hverandre i konflikter og lukket resignasjon. I Nord Irland eskaleres situasjonen med tragisk borgerkrig uten håp om løsning. Alt stengte tidlig bortsett fra de nedslitte og møkkete nattklubbene i Sohos kjellere.

I den alternative kulturen våkner man sakte opp etter festen, med minnet om en drøm, der bare brokker erindres, som et øyeblikk fester seg før det løses opp og blir borte.
I okkuperte hus fryser vannrørene og vennskap erstattes med voksende uro og ideologiske konflikter. På gulvet ligger tunge soveposer med fuktig og muggen vatt.

Selv om de er sammenfallende i tid og innflytelse, er det vesentlige forskjeller mellom amerikanske og engelske singer-songwriters. Roy Harper befinner seg fjernt fra lappetepper, druer, store penger og selvopptatt følelsesliv med musikkvenner i Laurel Canyon.

Det regner ikke i det sørlige California, men det gjør det til gangs på den lille øya. Denne forskjellen i innhold er godt observert av Robert Christgau, når han beskriver Richard Thompsons «When I get to the border» som en sang om å dø, og ikke å smugle marihuana fra Mexico, som ville vært den amerikanske parallellen.

I Roy Harpers England flyter ironisk dysterhet gjennom gløtt av håp, mellom røyken fra fabrikkpipene, skildret med poetisk nerve og trassig opposisjon. Det er på denne tida Syd Barrett flytter hjem til Cambridge.

Interessant er det at utviklingen av det akustiske uttrykket i England er sammenfallende med brytningen av den første bølgen med progressiv rock. Dette gjøres i en spennende musikalsk samhandling basert på gjensidig forståelse og respekt. Etiketter som Harvest og Island ivaretar et unikt britisk slektskap, med svært ulike artister side om side, i et musikalsk felleskap utover sjangre. Slik kunne introspektiv sarkasme kombineres med grandios eskapisme.

Det er i denne samtidigheten Roy Harper finner resonans og artistisk vekst med sine nye innspillinger.

Tidlig syttitall hadde et friskt omfang av britisk visekunst, fra en jordnær eksentriker som Kevin Coyne til Nick Drakes prikkende sårbare melodiøsitet, og en kombinasjon av form og oppløst struktur hos John Martyn.

Roy Harper har en utvikling mot lange epos, med et bankende hjerte for rock. Men det er først med HQ fra 1975 at låtene hans fungerer i en bandsammenheng. Harper kunne være en kompromissløs urokråke som tok av med gjenstridig dristighet. Han var oppriktig sint, og som regel med all mulig grunn. Samtidig er det en underliggende poetisk kraft i tekstene hans.

Roy Harper hadde også en mindre sympatisk tendens til ufokusert arroganse. På platene synes tidvis rørete, stein tåkete uvesentligheter av låter som ødelegger flyt og helhet. Han hadde en rekke entusiastiske venner og tilhengere i det engelske rock-aristokratiet. Men å jamme med kjente rockevenner fungerer som regel dårlig på plate, selv om det nok var en fest i studio..

Roy Harper har en vakker stemme, og egne koringer gir innspillingene særpreg. Det er en leken letthet i gitarspillet hans. Som gitarist har han en særlig stødig høyrehånd, med en lys diskantpreget lyd i gitaren gjennom hyppig bruk av kapo.

Innspillingene er diskret krydret med kreative pålegg, som enkle toner fra et piano eller en gitarstemme til. Lydtekniker John Leckie bidrar på disse platene med en intuitiv forståelse om hvordan best å feste Harper på bånd. Dette gjøres i en blend av tørr og behandlet lyd, med klang på stemmene og filtrering av lydsignalene fra gitaren. Samarbeidet med Jimmy Page og arrangøren David Bedford er også av stor betydning for at skivene står seg så godt.

FLAT BAROQUE AND BERSERK (1970)
Dette er en av mange Harvest plater med et fantastisk omslag. Artisten ligger avslappet med sigarett i munnviken, men trygt forvart under en tigerfell. Her introduseres vi for studioatmosfæren som er karakteristisk for Harpers album på Harvest. Fingerspillet går stødig som en klokke, mens hasjrøyken velter uregelmessig fram og tilbake i innspillingsrommet.

Plata har et enkelt uttrykk. Den er ikke så langt unna tradisjonell visekunst med tørr lyd, og er spilt rett inn i studio. Dette er likevel Roy Harper på sitt beste, med sterke melodier som fester seg – noen ganger med en smak av Bob Dylan. Den lyse lyden i gitaren må ha inspirert Ian Anderson i Jethro Tull.

«Another Day» er en av de tidlige klassikerne, med en nydelig melodi og like mengder opprør som uformulert oppgitthet. «Tom Tiddlers Ground»” bærer med seg livets dynamikk i samhørigheten mellom vokal og gitar. Interessante akkorder med elementer av fare løfter sangen, i et klart plukkemønster, forsiktig opp fra bakken, mens blokkfløyta gir farge til himmelen i bakgrunnen.

«I hate the white man»”er veldig tidlig tidstypisk med en uendelighet av vers, fra den glødende varmen i øyeblikket, mens palmeoljen strømmer fuktig og varm ned vinflaskehalsen, til den stivner mot bordflata. «Hells Angels» kan jeg heldigvis avstå fra å kommentere.

STORMCOCK (1971)
Det var med denne plata jeg ble kjent med Roy Harper. Det er også hans mest gjennomførte album, hvor alt går opp i en helhet, som er større enn summen av delene.
Her er han et ”One Man Rock And Roll Band”, som også er tittelen på en av de fire sangene. Og han serverer full middag. Albumet begynner med forretten; «Hors d’Oeuvres», lag på lag med stemmer til et minimalistisk orgel dukker opp på tallerkenen.

«The same old rock» er en av hans aller beste låter med en inspirert Jimmy Page på gitar. De kler hverandre svært godt, i et musikalsk partnerskap som skulle vare i mange år.

Gitarlyden er fantastisk. Komposisjonen beveger seg mellom flerfoldige temaer, og er strålende satt sammen. Mot slutten friker de ut i et hav av stemmer, perkusjon og et tungt riff på 12 strengers gitar. Det er progressivt som få, men spilt på akustiske gitarer. I «One man rock and roll band» skimtes en monumental klang på pianoet som er større enn den siste akkorden på «A day in the life»!

Avslutningslåta «Me and my woman” har et storslagent og mesterlig arrangement. Orkesteret beveger seg fantasifullt i dybdefulle skifter mellom lys og mørke. Lik Robert Kirbys arrangementer for Nick Drake, har David Bedford en tilsvarende rolle hos Roy Harper. Men Bedford har en større temperamentsfull voldsomhet i sine tonefølger.

LIFEMASK (1973)
I 1972 hadde Roy Harper en rolle som selvopptatt popstjerne i filmen «Made». Men samme år ble han også alvorlig syk. Dette er underliggende tema for platas vidunderlig mystiske Hipgnosis cover. Omslagsbildet viser avtrykket av Harpers ansikt todelt i svart hvitt, formet som en dødsmaske.

Omslaget kan åpnes på midten og brettes til hver sin side. Under framsida sees en meget levende Harper, med en bestemt tilstedeværelse i blikket. Ansiktet er sammenfallende med hver halvpart av dødsmasken.

Men dette er en av hans svakere plater. Den er assosiativ flytende og kompromissløshet blir her en svakhet. Plata kunne trengt strammere regi og melodiene er heller ikke blant hans beste. «South Africa» er den som fungerer best, gjennom lag på lag med stemmer, åpent fingerspill og dubbede gitarer med en drone i bass-strengene, som vibrerer tett opp mot feedback.

«All Ireland» maler et sørgmodig tidsbilde med kontrollposter og piggtråd som river mennesker og land i stykker. «The Lords Prayer» tar opp en hel side og er et langt dikt, illustrert som sonisk arkitektur rundt stemmen hans. Det er et krevende eksperiment og et ambisiøst stykke musikk. Men om det er særlig vellykket er en helt annen sak.

Tilknytningen er i alle fall nærmere eksperimentell progressiv rock enn viseklubbene han kom fra. Jimmy Page bidrar med hissig elektrisk gitar på «Bank of the Dead», og «Highway Blues» ble en gjenganger i konsertsalene i årene som fulgte.

VALENTINE (1974)
Valentine er en samling av sanger om hovedsakelig kjærlighet, men sett fra forskjellige ståsteder og utgitt Valentinsdagen1974. Dette er låter han hadde akkumulert og spilt inn i tiden han var på Harvest, men ikke tidligere gitt ut. Det er et underlig album, som inneholder noen av hans aller sterkeste låter kombinert med en slapp masse fyllstoff i form av uinteressante og formløse låter.

«Forbidden Fruit» drives av et hurtig og presist fingerspill med mye bruk av overtoner. Den har en tekst som nok kunne betraktes som dristig eller pikant den gangen, men som nå nærmest har strafferettslige konsekvenser. Upassende nok svinger et lite jentekor innom studio mot slutten av sangen. Hvis jeg ikke bekymrer meg for mye om teksten er det en veldig fin låt.

«I’ll see you again» har en nydelig melodi og et fantastisk strykerarrangement av David Bedford. Dette er sjelden godt integrert. Selv om det nesten er bombastisk blir det aldri svulstig. Roy Harpers lett ironiske avskjedsordene til en ekskjæreste er; «I’ll see you again – by accident, or maybe I’ll see you again». Men stemmen renner over av følelser, og er i strekt kontrast til den tøffe fortelleren som ikke vil binde seg.

«Commune» er av hans mest populære sanger og har igjen et flott strykerarrangement, med framdrift i en rastløs og urolig bevegelse. På «Twelve hours of sunsets» finner han frem den elektriske gitaren, som kjøres varsomt gjennom en phaser. Koringene danner et kledelig slør rundt melodien. «Forever» gjorde han allerede på sin aller første plate, og originalen er kanskje mer formfullendt enn denne. Men det er en typisk Harper låt, med en lekker melodi under et tynt flor av eterisk klang.

FLASHES FROM THE ARCHIVES OF OBLIVION (1974)
Bortsett fra en turne I USA med Led Zeppelin, hastet Roy Harper, som alle britiske artister, opp og ned på A1 med dårlig planlagte reiseruter, fra Newcastle til London og opp igjen til Leeds. Denne konsertplata er spilt inn på små og store spillesteder, som en oppsummering av tida på Harvest så langt.

Roy Harper er her en artist på et kreativt høydepunkt, gjennom nær og tett kommunikasjon med sitt publikum. «All Ireland» fungerer bedre enn på LIFEMASK i møtet med oppmerksomt lyttende tilhørere.

Denne essensen av Roy Harper er utsøkt spilt inn av John Leckie, selv om lyden fra scenen kan være grovkornet. Den nye komposisjonen «Home» er plassert som bokstøtte på hver sin ende av albumet. Studioversjonen i starten er best med en energisk og spontan energi. Når «Home» spilles live som avslutning på albumet er det med en lett desorientert Keith Moon bak trommesettet.

Dessverre har dobbelalbumet også en utdatert og håpløs side, hvor han går seg bort i ekko og effekter, med merkelig svake og utfrika versjoner av «Highway Blues» og «One man rock and roll band» Men sånn er det ofte med Harper; vi får det beste servert sammen med det verste. (Omtrent som i livet ellers.)

HQ (1975)
På coverbildet går Roy Harper med hastige skritt på vannet, mens himmelen raskt tettes med stadig mørkere skyer. Tekstene er kraftfulle angrep på organisert religion, illusjoner og myter. Instrumentalt sparker HQ også kraftig fra seg. Han hadde et kremband på plata og under turneen etterpå, med en Chris Spedding i toppslag og Bill Bruford, som var mellom faste jobber.

«Referendum» er kanskje min favoritt, med en fin veksling mellom tunge riff og roligere partier. Det er en god komposisjon som byr på litt Chris Spedding magi. «Forget me not» peker forsiktig tilbake mot de tidligere platene med sine svevende vokalharmonier. «When an old cricketer leaves the crease» avslutter albumet med et erkebritisk uttrykk, som understrekes av messingblåserne. Mot slutten synger han full av undring ..this thing in the air.. En nydelig sang er det, som bør lyttes til med ærbødighet, en kopp svart te og scones med krem og syltetøy.

Etter denne plata kom BULLINANMINGVASE som for all del har mye fint, men her skiltes våre veier. Nå etter alle disse årene, står Harvest-utgivelsene fremdeles sikkert og støtt i platehylla. Og ikke minst; de dras frem med ujevne mellomrom; Hats off to Roy Harper!