Plateanmeldelse: Jack Stillwater – «Dusk» (album, 2022)
Dette er femte album ut på 13 år fra Jack Stillwater. Forrige plate, den kritikerroste «Norwegicana», kom i 2019. Som på forgjengerne er det drøssevis med koblinger til amerikansk musikkultur på denne skiva, både i tekst og musikk (det amerikanske bandet Stillwater var aktivt fra 1973 til 1984 og ga ut to album – også portrettert i den legendariske filmen «Almost Famous» fra år 2000).
Sjangeren har blitt kalt alt fra rock, americana, folk til country. Selv kaller bandet det roots. Skiva er produsert av habile Christer Knutsen (Madrugada, Tumbleweed, etc.).
Siden forrige rendezvous har vi altså hatt en pandemi, men frontfigur i bandet, Terje Espenes, har ikke hvilt på sine laurbær av den grunn. Blant mange prosjekt har han turnert solo med coverlåter av Bruce Springsteen, et prosjekt som munnet ut i det fine, akustiske coveralbumet «Hopes and Dreams».
Det siste er merkbart, både på låtskrivingen og vokalen. Espenes har en stemme som er såpass tett opp mot The Boss at det nærmest blir en signatur. Men Jack Stillwater er smarte nok til å musisere og produsere seg ut av den fella. Det er ikke E Street Band som akkompagnerer Espenes her, men fintfølende og smarte gitarer fra Morten Huseby og et kledelig komp fra resten av bandet (Odd Inge Rand på bass og Arne Harald Foss på trommer).
Skiva åpner med tre knallsterke spor. Først ut er den litt vare «Somewhere out There in the Night» med sine tremologitarer og lengsel i blikket. Smakfull bridge og et magisk øyeblikk etter 01:28.
Det er noe med band som Jack Stillwater og Madrugada og den tiden på døgnet, etter solnedgang og fram til midnatt/stengetid. Det er timen da det skal skje (eller ikke skje), og nettopp det er helt som det skal være når man skriver om det universelle temaet; uforløst kjærlighet. Albumtittelen «Dusk» henspiller på nettopp dette (tittelen er tidligere brukt av The The på det legendariske 90-tallsalbumet, uten at det har noe med saken å gjøre).
Andrelåten, «Highway Dust», tråkker hardere på gasspedalen og høres ut som soundtracket til Rådebank, sesong 4. Klassisk Tom Petty-kassegitar holder drivet sammen med kompet. Solid håndverk.
Maybe this is as good as it gets/There is nothing left to trust/Nothing but the highway dust
Tredjelåten er platas gylne øyeblikk, den nydelige «All That I Can Think About is You». Gitaren slår an tonen. Bassen pumper. Teksten treffer. Det andre verset og refrenget krydres vakkert med piano. Dette er Jack Stillwater på sitt beste. Låten klokker inn på 03:20 og bør gå sin seiersgang i eteren.
«Red Blood, White Dress» gir umiddelbare assosiasjoner til Fastball sin knalltøffe «The Way» (1998). Tøff tekst og et fint rytmisk avbrekk på plata.
«She’s Still Crying over Him» går rett i strupen på det nevnte universelle temaet, men på denne låten gjør bandet et tøft grep med en foruroligende og illevarslende distortion som bygger oppunder den katastrofale stemninga i låta.
«The Gunman» girer ned og trøkker til. Låten lander litt flatt, men blir garantert en sikker vinner live. Neste godlåt er «Closing Time», førstesingelen fra plata. Tematisk er vi der igjen, i de knuste hjerters hjørne. Nok en gang krydres låten av piano og distortion-gitar. Svært vellykket. Nattasangen «Sing Me to Sleep», er en naturlig avslutningslåt fra Jack Stillwater i denne omgang.
Kanskje blir det ikke verdensherredømme denne gangen heller, men «Dusk» er like fullt ei strålende plate fra dette hardtarbeidende bandet.
