Musikkjournalister landet rundt kappes om å kaste superlativer i retning Signe Marie Rustad og hennes  nye plate, ”Hearing Colors Seeing Noises”. Noe som selvsagt også gjelder Popklikks Tom Skjeklesæther. Om vi har pratet med Signe Marie? Definitivt og absolutt!

– For uinnvidde; hva er bakgrunnen for albumtittelen, ”Hearing Colors Seeing Noises”?

– Det er et slags bilde på å stå i noe hvor du hverken kjenner igjen deg selv eller omgivelsene rundt. Egen erfaring tilsier at det kan by opp til at hele følelsesregistret får kjørt seg: Fra total, bunnløs frykt til «total bliss». Tittelen, og det den innebærer, sier mye om den tråden i plata.

– Hvordan vil du beskrive musikken på skiva sammenlignet med debuten ”Golden Town”?

– Mer åpent, mer rom. Mindre produsert og ned til beinet, dreiende rundt tekstene. Jeg har nok også beveget meg inn i et annet tekst-univers i låtene på denne plata, sammenlignet med hva som var tilfellet på ”Golden Town”. Det er to ganske forskjellige plater. Jeg er stolt av begge to, på hver sine måter.

– Hva er du mest fornøyd med på plata?

– At vi har turt å ha det såpass nedstrippet som det er mange steder. Dette var noe jeg ønsket meg for denne plata, og jeg føler veldig at produsent Marcus ivaretok dette både i innspillingsøyeblikket og i etterkant. Han forsket mye på rett lyd for vokal og gitar, og så snart dette var satt kjørte vi bare på.

– De nedstrippede låtene «Business Going Down», «Pizmotie Deciphering» og «The Crystal Horse is a Liar», ble det bare gjort ett take av, vokal og gitar samtidig, og så gikk vi for det. Så ble det lagt en basstone, litt piano og litt kor i etterkant. Veldig lite klipp og lim i prosessen, noe som for meg føles veldig rett, fordi historiene fortelles med ulike nyanser for hver gang de fortelles. Jeg kan selv høre at jeg har fått fortelle historiene fra start til slutt, uten at de har blitt klippet og limt sammen, og det har mye å si for min egen følelse av helhet og rød tråd.

– Har elementene vi omgir oss med vært med på å forme musikken på plata?

– Dette spørsmålet fikk meg til å tenke på min favoritt Donovan-låt, «Earth Sign Man»! Jord, luft, ild og vann? I overført betydning er de alle tilstedeværende i låtene på plata.

– Plukk ut to låter fra plata som du er spesielt fornøyd med.

– Tittellåta «Hearing Colors Seeing Noises» fordi den til slutt ble akkurat slik jeg hadde hørt for meg da jeg skrev den for flere år siden. Dette var en hard nøtt å knekke innspillingsmessig, og jeg endte til slutt opp med å gjøre denne med ny besetning etter at vi egentlig var ferdige i studio. Da satt den plutselig som et skudd fra første gjennomspilling nede på øvingslokalet. Utrolig deilig. Dette var ei veldig viktig låt for meg, i og med at jeg hele veien har visst at det skulle være tittelkuttet og at mye av platas røde tråd skulle dreie rundt den. Denne kan jeg faktisk sette på sjøl uten problemer og forsvinne inn i, uten å tenke på at det er meg sjøl jeg hører på.

– «Mexican Standoff». Her satt jeg og folkemusiker Annar By i samme rom, midt i mot hverandre, og bestemte oss for å spille og synge som om det var det siste vi gjorde, mens vi tok opp gitarer og sang samtidig. Så la Dagfin Hjorth Hovind på en magisk slide senere, som bidrar i veldig stor grad til atmosfæren i låta.

– Hvordan jobber du fram låtene og når og hvordan dukker de opp?

– Det handler mye om å ha tid til å åpne opp for det som kommer, tid til å oppdage og hente ned låtene som flyter forbi. Ord og melodi går hånd i hånd, så jeg sitter stort sett med gitaren og skriver. Om jeg ikke har et instrument for hånda, er det likevel slik at jeg nynner ordene og setningene inni meg til jeg får trykket på record på for eksempel telefonen.

– Som oftest blir det med ideen, jeg må vel ha hundrevis av slike små-skisser liggende nå! Som oftest må jeg sitte til jeg blir helt ferdig med ei låt for at det skal bli noe. Å gå tilbake til gamle skisser eller halvferdige låter er en påkjenning fordi jeg må finne noe av den samme «flowen» som jeg var i da jeg begynte på låta. «You Belong to the City» ble ferdig på et senere tidspunkt enn da jeg påbegynte den, men det er den eneste jeg kan komme på, faktisk.

– Fortell litt om den mektige avslutningslåta, ”The Space Song”, sin tilblivelse og utvikling.

– Jeg leste nettopp noe Erik Valebrokk har skrevet i bloggen sin om denne låta: «Det er en veldig trist sang». Det har han helt rett i. Da jeg skrev låta hørte jeg for meg en litt storslått Pink Floyd prodkusjon.

– Aaa-paritene var med fra låta ble skrevet, som en del av teksten, en slags sørge-aaing. Litt som en hund om uler fordi den savner eieren sin. Da jeg satte meg ned med Annar for å spille den med to gitarer fant vi fort ut at vi ville starte låta med melodilinja til Aaa-partiene på hans el-gitar. Jeg synes Annar får frem sårheten i låta gjennom måten han spiller denne melodilinja på.

– På plata har rommet, og oppbygginga av låta, mye i regi av produsent og tekniker Marcus sine stødige ører og fingre, gjort sitt til at den ikke har endt opp som storslått «stadion rock», men heller som en sår og seig låt som flyter litt «der oppe». Jeg er utrolig glad i produksjonen som Marcus har tilført denne låta, fordi den for meg underbygger sårheten og melankolien i teksten på en måte som treffer meg veldig.

– Hvordan fungerte samarbeidet i studio?

– Både produsent Marcus og jeg var veldig slitne da denne innspillinga starta, nesten på det nivået hvor det kanskje hadde vært lurt for oss å utsette hele greia. Men det gjorde også sitt til at det ble en laidback stemning i studio, og at vi fant en behagelig flyt.

– Sønnen min på da sju måneder var i studio minimum en time per dag, og da var det full stans i produksjonen og sosialisering. Ikke veldig effektiv bruk av studiotid, men det gjorde sitt til at det hele fungerte på en litt avslappet måte som både jeg og låtene trengte, tror jeg. Vi gjorde det som føltes rett der og da.

– Når Popklikk hører på skiva sendes tankene til artister som Joni Mitchell, Nick Cave og Richard Thompson. Er vi helt på jordet?

– Jeg kan godt skjønne Mitchell og Thompson. Har ikke hørt noen nevne Nick Cave før, men det er en usedvanlig flott kunstner som det er gøy å bli nevnt i sammenheng med.

– Hvilken låt var den vanskeligste å fullføre, og hvorfor ble det sånn?

– ”Hey Love”. Annar og jeg har spilt den som duo i flere år, vi fikk den liksom aldri helt til å fungere med fullt band. Men så kom det altså en ny besetning inn mot slutten, og nok en gang knakk vi koden nede på øvingslokalet.

– Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden?

– Veldig variert. Musikken som mamma har spilt for meg oppgjennom har alltid vært der. Mye Motown, Marvin Gaye, Aretha og så videre. Så det har hele tiden vært der, også i ungdomstiden. Så er jeg et stolt barn av 90-tallet og elsker mye av det som kom ut da.

– R.E.M var, og er, en stor favoritt, og jeg lyttet en periode veldig mye på Tori Amos. Hørte også mye på ra.: Elsket Yo! MTV Raps og klisse-R’nB kveldsshowet Amour, og jeg tror jeg fremdeles kan store deler av Puff Daddy/B.I.G-låta «Mo’ Money Mo’ Problems» utenat…Da Beatles anthology kom ut i 1995 var jeg inne i en periode hvor jeg hørte på den røde og den blå Beatles CD-boksen hele døgnet.

– Plukk ut tre album som du aldri blir lei av.

Da må jeg bare ta de tre første som detter ned i hodet mitt:

Fleetwood Mac: ”Rumours”. Klarer ikke å forklare. Er bare så utrolig bra.

Dire Straits: ”Brothers in Arms”. Lyden av tidlig barndom. Mitt første musikkminne er åpningssporet «So Far Away» som femåring. Følelsen den ga meg da den åpenbarte seg i stua mens jeg venta på lørdagsgrøten og Barne-TV har merket sjelen min på best tenkelige måte for resten av livet.

Joni Mitchell: ”Ladies of the Canyon”. Den første plata jeg oppdaga i mammas vinylsamling; lyden av fortid, nåtid og fremtid på en eller annen merkelig måte. Den sa meg noe om hvilken retning jeg skulle ta her i livet, at den burde ha noe med musikk å gjøre.

Velg mellom følgende:

– Fleetwood Mac eller Eagles?

– Fleetwod Mac. De har flere låter som treffer meg, selv om Eagles også har mange som gjør det.

– The Beach Boys eller Bruce Springsteen?

– Vanskelig! The Beach Boys. Fordi jeg og brødrene mine dansa rundt til «I Get Around» mens vi gjorde oppvasken hjemme under oppveksten.

– Joni Mitchell eller Kate Bush?

– Joni Mitchell. Jeg beundrer henne noe så grasalt.

– Ryan Adams eller Rod Stewart?

Oi! Vanskelig. Hm. Ryan Adams. På grunn av ”Cold Roses”-albumet.

– Madonna eller Patti Smith?

Patti! Det er akkurat som hun kanaliserer en eller annen kraft utenfor seg selv når hun er på sitt beste på scena. Og når hun sier «People Have The Power!» og knytter neven, så knytter jeg neven sjøl og tror på henne 100%.

– Wilco eller The Replacements?

– Wilco. Har aldri hørt på The Replacements.

– Håkan Hellström eller Oasis?

– Oasis. De er lyden av ungdomstid, så selv om jeg ikke digga dem veldig har de satt sine spor.

– Rosanna Cash eller Gillian Welch?

– Gillian Welch. Et forbilde, som serverer låter som leger selv de største, åpne sår.

– Led Zeppelin eller The Ramones?

– LED ZEPPELIN, med store bokstaver. Altså, FOR en låtkatalog. Og Robert Plant….don’t get me started on Rober Plant…