Brødrene Ron og Russell Mael i Sparks feirer i 2020 50-årsjubileum som plateutgivende band, noe jeg markerte for tre år siden ved å lage en subjektiv topp 10-liste over deres beste sanger. Og som vanlig hadde jeg sære regler: det var ikke lov med mer enn én sang fra hvert album. Dem er det forøvrig 24 av.

Tekst: Øyvind Ødegaard

50 år i strekk. Finnes det i det hele tatt andre som kan vise til det samme som gode og relevante artister? Jeg tror ikke det. Karrieren deres kan i grove trekk deles i to. Frem til midten av 70-tallet var det gitarbasert pop/rock/glam/prog/psych med avarter, alt produsert av supermann Earle Mankey. Så møtte de den italienske superprodusenten Giorgio Moroder på slutten av 70-tallet, erstattet gitarene med keyboards og synther og så seg aldri tilbake.

Til tross for dette grove stilbruddet er Sparks Sparks i samfulle 50 år. Det er den samme strukturen i komposisjonene, Russell synger i høye toneleier eller falsett og tekstene handler om filmstjerner, gressklippere, ananaser, flodhester og nysing. Pluss en hel mengde andre vesentligheter. Du vil aldri forveksle Sparks med en annen artist. Da snakker vi særpreg, originalitet og genialitet. Og fra min side: Kjærlighet.

Fra deres femte og nest beste album «Indiscreet». På denne tiden var det ikke lett å kjøpe plater i Norge. I mitt nærmiljø hadde Samvirkelaget på Bekkestua en rack med rundt 300 LP-er til salgs, i Oslo var det noe bedre. De fleste kjøpte faktisk på postordre (selv om ordet ikke var oppfunnet ennå) fra England. Det var å bestille fra Tandy’s fyldige katalog, og en dag i 1975 ankom Sparks til nabovenn Erik (mens jeg hadde bestilt Elton Johns debutplate). Du verden som denne plata slo an hos to 11-åringer.

Aller best likte vi «Get In The Swing» og«Under The Table With Her», denne snurrige barokk-komposisjonen som nok må ha fått prepubertale hormoner til å våkne hos oss. Jeg digger den minst like mye i dag, og da Sparks for noen få år siden spilte sin første konsert i Norge på Parkteatret spilte de den til min store overraskelse. Jeg tror jeg var den eneste som sang med av full hals gjennom det hele og innimellom kom jeg til å overdøve Russell på scenen. Han smilte og blunket tilbake og det var som dere skjønner en opplevelse av de sjeldne, minst på høyde med å høre sangen for første gang. Dette er Sparks på sitt mest originale, rare og fengende.

Fra deres tredje album «Kimono My House». Dette er deres store signaturlåt og klart største hit med en andreplass i England i 1974. Sommeren 1975 var jeg som vanlig på sommerferie i Arendal, og NRK radio hadde sendt ut programleder for «Skolefri», Dankert Freilem, med sin mikrofon til Pollen (resten av året ledet han det populære «Etter Skoletid»). Jeg ble plukket ut til intervju og fikk dermed spilt av denne som ønskelåt på rikskringkastingen. Jeg husker det føltes som hele verden hørte på og at jeg med mitt låtvalg var med på å forandre den. Hvilket jeg sikkert også gjorde.

Fra årets album «A Steady Drip, Drip, Drip».  Jeg synes albumet er av deres svakere, men denne sangen er til gjengjeld av deres aller beste. Her beveger Sparks seg for første gang inn i Latino-landskap med akustisk gitar, heftige rytmer og dansbarhet som få andre matcher. Hadde det vært rettferdighet i verden ville dette blitt årets «Despacito», men det blir den selvsagt ikke. Vi får skylde på at diskoteker og nattklubber er coronastengt.

Fra andrealbumet «A Woofer In Tweeter’s Clothing». Trolig er jeg den eneste i verden som har dette som et av de beste albumene som noensinne er utgitt (det går på dagsform om jeg har det på første-, andre- eller tredjeplass). Alle 11 sporene har klassikerstatus hos meg. Syng sammen med Russell og meg på «Moon Over Kentucky» inn i et av pophistoriens flotteste crescendoer: La-da-de-da-da-da-de-da-da …..

Fra det nest siste albumet «Hippopotamus». I likhet med de fleste av deres høydepunkter fra de siste 30 årene er denne symfonisk i oppbygging og omhandler en tidligere stjerne eller kjendis. Live er denne enda bedre, og la det tjene som en oppfordring til alle Popklikks lesere om å få med seg Sparks neste konsert i Norge, på Rockefeller 10. juni 2021. Denne sangen har tydeligvis slått an hos dagens 11-åringer også, for det florerer av kids som spiller den på piano på YouTube.

Fra deres svært sterke fjerde album «Propaganda». Sangen handler selvsagt om at vi må ta vare på kloden vår. Ganske så betimelig når vi i dag, 46 år senere, har innsamlingsaksjon for å redde verdenshavene fra plastforsøpling. Samtidig er dette et bevis å på at Sparks alltid er aktuelle og relevante. Årets album avrundes på samme måte med den selvforklarende «Please Don’t Fuck Up My World» med barnekor og det hele.

Fra «Hello Young Lovers». Muligens inspirert av Patrick Suskinds banebrytende roman listes det her opp hvilke jenter som bruker hvilken parfyme, mens Russells øyensten ikke bruker parfyme: «That’s Why I Wanna Spend My Life With You». Herlig skeivt med gitar, piano og trommevisper. Sammen med åpningskuttet, «Dick Around», går den rett inn i Sparks Greatest Hits.

Fra debutalbumet «Sparks» som ble utgitt året før som «Halfnelson», og da het bandet det samme. For Mael-brødrene var det sikkert det mest naturlige i verden å kalle opp bandet sitt etter et grep i brytesporten. Trolig var det en oppegående kar fra plateselskapet som fant ut at det ikke var det mest karrierefremmende og «Sparks» ble det. Dette avslutningssporet fra debuten er sammen med åpningskuttet «Wonder Girl» de to klart beste låtene herfra.

Fra «Gratuitous Sax & Senseless Violins». En arketypisk Mael-komposisjon med sedvanlige tekster om kjendiser. Denne gang beveger vi oss inn i Frank Sinatras univers og hvordan det føles ikke å komme i rampelyset. Nok en gang var Sparks totalt på kollisjonskurs med «markedet» som ville ha grønsj, indie, techno og rap. De fikk i stedet fioliner og fjær.

Fra albumet med same navn. Her har de ristet av seg mesteparten av Moroder-discoen og er litt mer på bølgelengde med samtidens synthpop. Men for all del, jeg kunne – og burde kanskje – valgt en av hestetramperne fra rundt 1980: «Tryouts For The Human Race», «The Number One Song In Heaven» eller «Beat The Clock». Førti år senere gjør de seg i hvert fall veldig godt live. Sees på Rockefeller!

Jeg håper noen av dere er blitt nysgjerrige og tar dere tid til å høre dere gjennom Sparks topp 10. Tror jeg kan love at du ikke vil angre. Kjedelig er det i hvert fall ikke.

Oppsummert forbrukertips: Alle albumene til og med 1975 anbefales på det varmeste. De neste 45 årene handler det om å jakte på enkeltlåter.

Har du en annen favoritt enn meg? Jeg vil gjerne høre i kommentarfeltet!