«Love Minus Zero/No Limit» er egentlig et mattestykke, hvor svaret ligger i den uinnskrenkede kjærligheten. Den er en hyllest til Dylans framtidige hustru, Sara Lownds, som han giftet seg med i november 1965. Han synes å beundre henne grenseløst, fordi hun har en indre ro og styrke. Dylans egne motstridende følelser, svakheter og paradokser bakes inn i flere vers, med en underliggende frykt for hvordan de to sammen skal takle kaoset kalt verden som truer med å kvele de forelskede.
Spesielt er jeg glad i strofen: «She knows there’s no success like failure. And that failure’s no success at all». Det er tekstsamspillet med den fengende, enkle, drivende melodien som kanskje appellerer mest.
Låten ble gitt ut på studioalbumet «Bringing It All Back Home»/«Subterranean Homesick Blues» i 1965. Den akustiske versjonen er blitt en populær del av Dylans konsertrepertoar. Jeg har forelsket meg skikkelig i liveversjonen fra den fantastiske Rolling Thunder Revue-turnéen på midten av 70-tallet
(Fra turneen «the Rolling Thunder Revue», Montreal i Canada, desember 1975)
I mine øyne nådde Dylan toppen både kommersielt og kunstnerisk i denne perioden. Stemmen hans hadde utviklet seg, slik at han kunne fremføre låtene i ulike fasetter og versjoner, med vokalfremføringer hvor vi faktisk kjenner dem igjen.
55 år er passert siden kjærlighetssangen ble gitt ut og fortsatt slipper kunstneren ny musikk. Han er virkelig ute på en uendelig musikalske turné – man kan ikke annet enn å beundre en fyr som har beholdt den lyriske åren og kreative kraften på vei inn sitt syvende tiår som artist.
Her er en annen liveinnspilling. Denne er fra «Concert for Bangladesh», en veldedighetskonsert som George Harrison og Ravi Shankar arrangerte den 1. august 1971. Ikke mange andre enn Robert som uten ytterligere diskusjon fortjener George, Ringo og Leon Russell som backingband!
https://youtu.be/ufbHfGU7WxA
Her er flere dagens låter hos Popklikk:
