Her er ti råsterke album fra Lou Reed. Tidligere har Popklikk fått en innføring i hvordan vi bør lytte på Lou Reed.
1) ROCK`N ROLL HEART, 1977
Punken kan kontres med en svingende jazz-rock skive. «Believe in Love» er like godartet som forgjengeren «Crazy Feeling», åpningslåta på albumet «Coney Island Baby» året før. Men denne gangen er det blåsere og det svinger lekent og sprudlende. «Bangin` On My Drum» får oss på rett kjøl, det er groovende R&R, sugende gitarboogie levert av Selveste. Derfra blir det direkte manisk på «Follow The Leader». Kompet formelig rister til en absurd tekst. Det er blåsere i støt, det koker, og man må bare humre for det fenger unektelig, mannen er i uhøytidelig toppform. Organisk R&R behøver ikke nødvendigvis mye tekst.
«You Wear It So Well» toner inn og det senker seg en uro; hva skjer? Er hun syk, skal hun dø? Tonene og gravalvoret i stemmen bebuder tunge tider. Heldigvis hjelper et fantastisk band til med å bære antydningen om sorgfulle minner og en tung framtid.
– All of those stories, yeah that you got to tell, hey you weare it so well, and your face hide it so we can`t tell. Can`t tell from your face that you knew it so well.
Nå tordner Lou Reed av indignert empati, og vi skjønner at en kjær en har opplevd noe grusomt som bare Lou Reed ser sporene av. Lou Reed ser alt, og deler med oss innvidde. Slik er vårt forhold. «Ladies Pay» tar det hele videre per piano og Lous imponerende gitarspill. Sakralt nydelig, illevarslende, Lou Reed på topp av hva som emosjonelt presteres kan. Også er det dags for rock & roll igjen, selvironisk og artig, tittellåta er en lettelse!
– I guess I am dumb cause I knows I ain`t smart, but deep down inside I got a rock and roll heart. Yeah yeah yeah!
«Sheltered Life» er så presist og nyansert sunget at den fikse ironiske humoren oppleves komplett selv uten å skjønne ett ord engelsk. Og hvem åpner forresten en låt slik?: – Hey now bitch! You better pack your things get out of here quick! Vel, Reed gjør det på «Temporary Thing».
Og alt mens den brautende punken raser. Det blir banalt å stadig nevne urbant, men det er nettopp den kvaliteten som er mye av tiltrekningskraften ved musikeren Lou Reed: Han deler en utilgjengelig verden med oss.
«You Wear It So Well» (Men så blir det illevarslende. Lou får øye på nettopp det hun prøver så hardt å skjule)
2) NEW YORK, 1989
Lou blir drittlei og lettere politisk. Heldigvis ikke av å rocke, men av all den bullshit han observerer i samfunnet. Men det åpner med «Romeo Had Juliette», et stykke deadpan twin- guitar-rock’n roll umulig å riste av seg. Potent bass ligger nesten ovenpå de bistre gitarene, og DEN isfront-stemmen. Lakonisk males et portrett av hvor søplete New York har blitt, ja selv uten ord ville vi skjønt hvor han vil hen. Det er nesten umulig å ikke sitte hele plata igjennom. Den generelle indignasjonen settes i en ramme av fornøyelige tekster og propellert twin-guitar-drum-bass-rock’n roll.
«Good Evening Mr. Waldheim», «Hold On», og «Strawman», aldri har vel Lou Reed, (eller andre) tilbrakt så mange minutter på rad i hardrock-nirvana. Det er noe med lyden, de bitende gitarene uten fuzz. Han roer ned med å lansere en hvallegende, «The Great American Whale, kåsere rundt sitt vordende barn, leker Andy Warhol, ja mannen leker seg gjennom sitt kommersielle comeback, sin milepæl. For en måte å avrunde musikkens dårligste tiår på. Gullplate befestet Lou som aktuell, viril, og skapende, mens de andre store tråkka vannet eller sank i forsøket.
«Hold on» (Fortfilm fra rennestenen, bysøppel blir til dødelig hardrock hvordan nå enn det går an å få til så autentisk. Og hvordan er det mulig å si så mye rart, spennende og artig så utrolig fort, og så fordømt tydelig!? Genialt var det til og med før mannens tøffeste riff ever slo inn veggen.)
3) CONEY ISLAND BABY, 1976
Behagelig soft og glad start: akustisk gitar langt fremme, country sologitar, det låter litt amerikansk Ziggy Stardust, helproft lydbilde. Vokalen setter inn, og alt blir bare deilig ál a «Transformer». «Crazy Feeling» er så happy, så glatt og polert; det er sjelden Lou Reed er bortimot naiv, behagelig sådan, og koringen er så smakfull. Uskyldigheten holder ut første låt. Øksehøgg gitarkomp og kubjelle: «Charlie’s Girl» er hyperurban i uttrykket. Musikken stamper og rykker for Lou er pissed på Sharon som har tysta og igangsatt et narkoraid på ham og bandet:
– If I ever see Sharon again, I’m gonna punch her face in.
På «She’s My Best Friend» blir det intenst. Superb lyd og intensivt uten å bråke med instrumenter, tvert i mot, smakfull kraftig back-up vokal understøtter Lou som synger av full hals. Reed befester seg som vokalist og bandet kunne ikke vært bedre når det går mot rullende riff-forløsning. Denne gangen har han overgått seg selv i å finne gode musikere og lydprodusent. På «Kicks» blir det helt avsindig når destillert urbanisme spilles inn rundt Lou og kompisenes intime hjemmefest.
Makabre Lou holder hoff og deler sin fascinasjon for knivdrap som det «ultimate kick», et kick som bekrefter stil. Ikke engang sex kommer opp mot å kutte opp en dust man har tatt med hjem.. Transformer goes psycho…mannen og artisten Lou Reed er ute av stand til ikke å være usmakelig og livsfarlig, og det settes til fengende psykotiske jamming der trommis og gitarist overgår hverandre i temasupport. Så er det også «Coney» som følger «Transformer» på Spotify-rankingen per idag. Den intense tittellåta er en episk reise i oppvekst og kjærlighet, og det er transen Rachel som skal bære hans barn…
«Kicks», live. Coney Island Baby (En temmelig overbevisende video-manual på gleden ved å kutte opp en forventningsfull elsker… for drap
er bedre enn sex. Kanskje ikke uten grunn at låten også er kuttet halveis. Lou Reed i full flight her altså.)
4) NEW SENSATIONS, 1984
80-tallslyd og kun mannen selv på gitar. Intet kan imidlertid bremse et knippe suverene låter frontet av MTV-swinglåta «Love You Suzanne». Alt leveres med fart, humor, og glede. En sober Lou Reed løfter lista etter forrige utgivelse («Legendary Hearts») betraktelig og unngår å bli makelig.
Hør det episke tittelsporet om nye verdier, katarsis, og renselse, «My Friend George» (til en gammel skolekompis), «Fly Into The Sun», «Down At The Arcade», og makeløse «Doin’ The Things That We Want To», som Dylan bemerket at han gjerne skulle ha skrevet.
«Doin’ The Things That We Want To»(Scorsese, Sam Shepard, New Yorks filmverden betraktes i Lou Reeds levende bilder)
5) BLUE MASK, 1982
Naken instrumentering, sobert levert. To flerrende gitarer og fretless bass. Høy musikalitet fremfor stor lydproduksjon. Og det holder i massevis. «My House» er ektefølt i sin nakenhet. Den dunkle stemmen tar oss ned et sted under kjelleren når mentor, kjær venn, og poet Delmore Schwartz manes tilbake via spiritisme. «The Gun». Vel, Lou finner det nødvendig å gjenskape en gisselsituasjon, hvordan det er å få en selv og familien krypende rundt foran våpenmunningen…nei, det er ingen tanke man leker med til daglig. Ikke før man spiller «Blue Mask» daglig. På tittellåta brøler og tordner Lou så det bevrer ned i sokkene.
– I made love to my mother, killed my father and my brother, So what am I to do?
Og vi tror han. Lou lager ikke musikk, han slipper bare ut litt av sjela si. Aldri har vel fylliklivet blitt beskrevet fiffigere og mer fengende enn på «Underneath The Bottle». Humoristen Lou legger komikken rett i stemmen også på snedige «Average Guy». «Waves Of Fear» er mørk og videreutforsker paralyserende frykt uten at det blir deprimerende, tvert imot.
80-tallets mest reinspikka rockeplate avrundes med Reeds definitive tour de force vokalprestasjon siden «Perfect Day» ti år tidligere. Bombastiske «Heavenly Arms» hentyder til tidligere SM-stripperske (nå ektefelle) Sylvias’ fortreffelighet. Twin-guitar kompet bærer; én grov – den andre vakkert ringende. Ledsaget av bassist Saunders’ sakrale falsettkoring skal lytteren være under middels romantisk for ikke å kjenne hjertesukket på kroppen.
«Underneath The Bottle» (Festlig låt om drukkenboltens hverdag. Ubetalelig.)
6) THE BELLS, 1979
Lou utfordrer stemmen og finner gull. Et merkelig lydbilde kler de mange eiendommelige stemmepraktene Lou engasjerer for å uttrykke det sprikende stoffet han har på hjertet i denne opptørk-perioden. Foregående album «Street Hassle» bebudet ekspansjon og «The Bells» tar den helt svingende ut. Pianoboogien «Stupid Man» spruter infernalsk avgårde når han for første gang høres direkte krakilsk ut, han blør ut selvbebreidelser over manglende evne til å ta vare på sin lille datter som venter håpefullt et sted:
– But please tell, my baby daughter that I’m tied up now but I’ll be home soon, I’ll be the daddy that I otta…
I stedet raser han rundt i fylla med sjåffis, fester og angrer, det er vilt og galt, likevel skjønner vi akkurat hvorfor han ikke greier å rive seg løs, for kjendislivet omslutter ham, og det går ikke å hoppe av. Her er folkeparksrock, streit rock`n’ roll, og avantgarde i skjønn forening med boogie, familiedrama, og en dyster discolåt. Avsluttes med en sår hyllest til Chaplin der Lou når dypets dyp på vokal. Kjekke Lou på coveret av en ytterst spennende og oppriktig utgivelse – alt mens han drev og kutta ut junk. Hør «With You», «Boogie With You», «Stupid Man», «Families», «City Lights» og «Looking For Love» som høres ut som om James Last komper Lou Reed på Momarkedet.
Ubetalelig komisk saxofon. Tittellåta er periodevis fantastisk, men kunne nok (for mange) med fordel vært åtte minutter kortere…
«Stupid Man» (Gripende om rockstjerne-dilemmaer; omsorgssvikt, bondeanger og selvbebreidelser. Lou er sjeldent frenetisk og krakilsk.)
https://youtu.be/6iwxIXX7MBg
7) SONGS FOR DRELLA, 1990
Med Velvet-kumpanen John Cale skapte de en leksikon-skive som står som rollemodell for hva som burde ha startet et skred av info-/lære albumer av kjente artister som synger biografisk om spennende mennesker. Ingen plukket imidlertid opp hansken, for dette kunne ikke ha vært lett. Lou og John leverte likevel langt over alle støvleskaft et monumentalt verk om kompis og inspirator Andy Warhol.
Særlig Lou slet med dårlig samvittighet og behøvde å lette sitt hjerte og samtidig kutte vårt til blods: – Hello Andy it’s me, I haven’t seen you in a while, I wish I talked to you more when you were alive.
Man blir jo på gråten av mindre. Kun piano og gitar er normalt ikke en formel for tøff rock’n roll, men når Lou Reed i «Trouble With Classisists» og «Starlight» vrenger seg og instrumentet til det ugjenkjennelige mangler intet. Cale vet også å fylle ut, svinge, og kledelig briljere hvor enn det måtte være en åpning eller behov. Da skjønner vi altså hvordan Velvet Underground kunne være så livsfarlige på 60-tallet.
«Starlight» med John Cale (fra albumet «Songs for Drella», «Drella» i tittelen er et kallenavn brukt om Warhol av hans tilhengere – en sammenslåing av navnene Dracula og Cinderella)
8) BERLIN, 1973
Vaudeville grøss! Nakent piano, kabaret og kafè-vibber, sigarettdis og Marlene Dietrich…men det ulmer av tragedie. Naken er også den fullstendig tydelige varme stemmen som skuer tilbake…over et litt angrende piano. Tittel-introen toner forsiktig ut og plutselig sparkes døra og halve veggen kontant inn av et bass/tromme/piano/katapult-angrep. Før røyken har lagt seg står han midt i rommet, mitt i hodet, og Nosferatu selv kunne umulig ha frosset oss fastere, for stemmen er urban kulde personifisert og den messende likegyldigheten er så illevarslende at ordenes mening omtrent blir overflødige:
– When she walks on down the street, lang foruroligende kunstpause, og så: – She`s like a child staring at her feet.
«Lady Day» er Lou Reeds golde portrettering av en kveld i Billie Hollidays liv, et liv vi helst vil slippe å dele, for oppturene kan umulig forsvare isolatet som følger. «Lady Day» er også tre minutter med frysning på ryggen. «Men Of Good Fortune» starter som en lettelse. Uskyldig observerende er den nesten lyse stemmen nøytral, men raskt blir det foruroligende. Vokalisten Lou Reed vrenger over i grøssende bitter sarkasme og øksehøgg-gitarkompet understøtter alvoret. Det blir tre nye minutter med kjølig rygg.
Albumet «Berlin» er ikke for de aller yngste, men hver klump i halsen ledsages av den vakreste lydproduksjon et studio kan oppdrive, og den filmatiske reisen er for gripende til å skippe, så vi tar turen tilbake igjen ved første anledning og reflekterer over egne feiltrinn.
– They’re taking her kids away, because they said she is not a good mother. Mommy! Mommy! (barnegråt).
Berlin fikk senere sin fulle renessanse i 2007 med både liveplate, DVD, og en høyprofilert turnè med gitarist Steve Hunter og produsent Bob Ezrin tilbake på plass.
«Men Of Good Fortune» (Ettertrykkelig avstumpet vokalprestasjon. «Og mulighetene sto som en mur foran ham». Urbant og kontant, hardrock uten høylydte gitarer. Bob Ezrin skaper himmelsk lyd der ekko treffer dønn)
9) STREET HASSLE, 1978
Vår mann som bandleader avantgarde og vokalist grande. På dette tidspunkt er merkevaren Lou Reed så solid spikret på stjernehimmelen at han tillater seg hva som helst uten tanke på kommersialitet. Introen på «Gimme Some Goodtimes» er hysterisk morsom når Lou møter en fan (lett-gjenkjennelig som farget) hvor en komisk passiar utspiller seg. På «Dirt» er både stemningen, den sagende gitaren, det brutale kompet, og ikke minst stemmen noe av det uhyggeligste som finnes på vinyl.
Syrlig, med en PH nær 0 når manageren hudflettes hjerterått. Dette er ikke fiktive knivdrap, det er kullsvart hat mot et levende menneske, og ingen kan uttrykke det så dypfryst som dødsstemmen til Lou Reed når den syder og fråder i avsky. «You really don’t want to be yelled at by Lou Reed» forteller en rystet maler-venn som la til at han bare ønsket å skylle seg ned i do da han fikk kjeft ved et tilfelle. Tittellåta er et trekant-drama, en episk reise i kynisk narkomani, der damas overdose hjemme hos en kompis avstedkommer en debatt mellom elskeren og verten. Først bare om å innse fakta uten å ta det personlig:
– Oh when someone turns that blue, Well, it’s a universal truth, Then you just know that bitch will never fuck again, og litt senere hvordan kvitte seg med liket:
– And I know this ain’t no way to treat a guest, But why don’t you grab your old lady by the feet, And just lay her out in the darkest street, And by morning, she’s just another hit and run.
Springsteen bidrar på et helt vers og jeg-personen kommer angrende og lengtende astralt ut på andre siden, men ikke før han har melket oss for medynk. Et hypnotisk cellotema bærer låta gjennom alle 11 minuttene.
På «I Wanna Be Black» blir det ustyrtelig morsomt når Lou blir lei av å være jøde. Han vil heller være svart og ønsker seg rytmesans, et harem av horer, stor kuk, lang sædsprut, ja alt det som de mørke har, og det uten grense: – I want to be like Martin Luther King, And get myself shot in the spring.
Musikalsk er albumet «Street Hassle» deilig sprikende. Koring, blåsere, strykere, den eneste konstanten er en uhyre tørr og kontant skarpromme som gir et høyst nødvendig back-beat i det svingede sammensuriet. Nevnte jeg forresten dødsfunken «Leave Me Alone?» Grotesk.
«Dirt» (Pillråtten gitar, den sleipeste vokalen noensinne, fortreffelig! Til og med trommene er usmakelige. Teksten? Edder og galle, destillert forakt for manageren. En badass perle. Tøft nikk til 60-tallsrockeren Bobby Fuller verdsettes)
10) ECSTASY, 2000
Tung rootsrock drevet av fuzz-bass, knalltøft fra første anslag. Lista ligger høyt, man tenker seg mer «New York», bare tyngre. Men nei, etter et par hektiske låter blir det stor spredning. Ikke før tredje låt, laidbacke «Mad», føler vi at det velkjente geniet er i sving; ikke før vi må le og paralleller til egne erfaringer uvilkårlig flimrer over netthinna:
– I know I shouldn’t had someone else in our bed, But I was so tired, I was so tired, Who would think you’d find a bobby pin?
Tittelåta ligger i slakk bossanova, «Modern Dance» og «Tatters» er behagelige der bass og barritone-stemmen smører øret, inntil sistnevnte tar forløsende av. Fullkomment blir det på «Future Farmers Of America» der Lou slipper løs beistet i seg; han knurrer, gurgler, glefser, og ja, han biter. Teksten biter til og med på papiret, men bak Lous krigshyl er det overpotent ledsaget av et bitende gitartema. Artisten evner i sitt ørtende år og utgivelse å overgå tidligere rask-og-rasende angrep; det er forfriskende når millenniumet starter slik.
Etter «Farmers» blir resten av skiva for bonus å regne. «White Prism» er eksplosiv, «Rock Minuet» er bossa-pervo-nova, hakket drøyere og derfor morsommere enn «Ecstasy». «Baton Rouge», kun akkompagnert av kassegitar og bass er skilmisseavkledning nakent, modig og ikke minst kostelig:
– I see us with two and a half strapping sons, One and a half flushed daughters preparing to marry, And two fat grandsons I can barely carry.
«Ecstasy» avrundes euforisk av drivende «big-Waterboys-music»: «Big Sky» er rensende forsoning, alle løse tråder samlet. Lou Reed i ettertid ble mer eksprimentell så «Ecstasy» ble stående som hans siste renrase rockealbum. Det sagt, det er mye god rock på både «Raven» og «Lulu».
«Tatters» (Konsertversjon med gitarduell og dynamikk)
https://www.youtube.com/watch?v=zUH8VrIC1j8
