Et av Norges beste band, Seven Doors Hotel, feirer sitt 10-års jubileum med konsert på Café Mono i kveld. Vi snakker møteplikt! Popklikk har snakket med bandets frontfigur og låtskriver, Alexander Lindbäck
.
-Hvordan skal dere feire 10-års dagen til Seven Doors Hotel?
-I dag feirer vi med en skikkelig lang og relativt rocka konsert på Café Mono i Oslo. Vi skal spille gamle låter som ikke ble hits og nye låter som trolig ikke vil bli hits. På Mono spilte vi vår andre gig noensinne i 2003. Den første konserten var på Muddy Waters, men det stedet er dessverre lagt ned. I morgen fortsetter vi feiringen med en konsert på verdens beste lille pub: Siste Reis i Halden. Mitt andre hjem i Halden.
-Nevn et par høydepunkter fra karrieren så langt.
-«Høydepunktet» for meg er at vi har klart å lage fire fine album. De fleste band som ikke oppnår suksess i løpet av de første to platene gir aldri ut flere. Men vi gjør ikke dette fordi vi vil bli de hippeste i byen, men fordi vi må. Vi har rett og slett ikke noe valg. Vår fjerde skive er akkurat ferdig og gis ut på Big Dipper Records til høsten.
– For uinnvidde; hvem er dere og hvordan vil du beskrive musikken dere spiller?
-Vi er et band som starta opp i Oslo i 2003, men selvfølgelig er ingen av medlemmene fra Oslo. Jeg er fra Finnmark, Bjørn Harald Tveråli Winge er fra Vestfold, Kenneth Bjørdal er fra Møre og Romsdal og Tor Ånon Kleivane og Finn Håkon Borgi er fra Aust-Agder. Dette er et relativt ruralt band. Tre av oss bor på Tøyen og det er jo omtrent like avslappa som på bygda. Musikken vi spiller blir ofte kasta oppi amerikana-sekken. Det er helt greit for meg. Amerikana er jo en slags blanding av musikk fra USA; country, blues, soul og folk. Kanskje til og med en liten dråpe funk. Det kan jo ikke bli feil? Men vi er veldig inspirert av musikk fra de britiske øyer som for eksempel alt Nick Lowe har vært med på. Men britiske artister har jo alltid hørt på amerikansk musikk. Det er vel bare en gedigen suppe. Eller lapskaus? Hovedsaken er at vi liker gode låter.
-Plukk ut tre låter for Popklikks lesere som du mener representerer musikken dere lager.
-Dette er ikke lett. Jeg er fortsatt ganske inni den siste plata. Jeg kan jo plukke en låt fra hvert album for å gjøre det litt enklere for meg selv.
-«Old Hotel» fra debutplata passer godt til bilkjøring. Jeg er veldig glad i musikk som gjør at jeg får lyst til å ta lappen. Har hørt rykter om at Tom Waits ikke kjører bil, men har flere biler som han bare bruker til musikkrom. God idé! Fra andreplata The Great Northern plukker jeg «Just In Time» som er mye mer rocka og kanskje litt powerpopinspirert. Det som skiller denne fra de fleste powerpoplåter er et drøyt twangy barytongitartema. Bjørn Harald er ganske rå på sånt.Fra forrige skive, The Overlook, så er jeg for tiden veldig glad i «Salmon River Blues» som er en låt som handler om hjemstedet mitt, Lakselv. Denne er både surf-aktig og bluesa på samme tid. Veldig morsom livelåt! Fra den kommende plata velger jeg selfølgelig «Go With You» som jeg skreiv på mandolin. Dette gjør kanskje at den har blitt veldig ulik mye vi har gjort tidligere. På plata spiller jeg elektrisk mandolin og Bjørn Harald spiller en liten 12-strengs gitar som er stemt en oktav høyere enn vanlig. Jeg liker soundet og det poppa signaturtemaet. Denne kan folk få hørt live i helga!
-Fortell litt om den nye plata.
– På den nye plata har vi dratt alt litt lenger ut i mange retninger, men det er fortsatt de samme elementene i musikken. Alt fra riff som kunne vært på en tidlig Aerosmith-plate til singelen «Go With You» som kanskje kan grense opp mot dansbar new wave og videre til triste countryballader med pedal steel. Plata er produsert av undertegnede og spilt inn i vårt eget Safe & Sound studio. Henrik Maarud har miksa plata i Snaxville Studio hvor vi også har spilt inn det som ikke er spilt inn hjemme hos oss. Henrik er en av verdens beste menn og spiller jo også trommer med en annen av verdens beste menn, broren Amund Maarud.
-Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden?
-Da jeg var barn hørte jeg nesten utelukkende på Creedence og Lillebjørn Nilsen. Og jeg hører på begge fortsatt. Vazelina Bilopphøggers var også veldig bra. Hehe!Jeg spilte trommer med St. Thomas (Hansen) i flere år. Vi oppdaga at vi begge to hadde vært medlemmer av Vazelina Bilopphøggers fænklubb som barn.Etter hvert ble det mye heavy metal før Dylan, Neil Young og Gram Parsons tok over.
-Hva hører du på nå for tiden?
-Jeg hører egentlig fortsett på alt det jeg nevnte tidligere. Vazelina også. Men i det siste har det vært mye Slayer. Det var veldig trist at Jeff Hanneman gikk bort nettopp. Ellers har det vært mye Warren Zevon. Og George Jones. Ellers vil jeg anbefale en ung countryartist som heter Daniel Romano. Fantastisk fyr.
-Fortell om ditt forhold til The Jayhawks.
-Jeg begynte jo som fan, og det er jeg vel fortsatt på en måte. Men det blir litt rart å være superfan av noen man kjenner såpass godt – og har spilt trommer med. Jeg var jo vikar på trommer for Tim O’Reagan på fire konserter for et par år siden. Vi hadde ikke engang øvd sammen før vi gikk på den store Øya-scenen. Det var rimelig spesielt. Jeg hadde fått lista med låter og opptakk av de nye låtene dagen før konserten. Jeg er veldig god venn med Mark (Olsen) og har jobbet en del med han blant annet på hans soloplata «The Salvation Blues». Vi hadde spilt mye sammen og han visste det ville funke greit. Men det var bra det gikk litt mer enn bare greit.
-Nevn tre album som har betydd mye for deg.
-Jeg vil bare starte med å si at dette er helt umulig. Men her er tre plater som ramler inn i skallen min akkurat nå.
The Byrds’ “Sweetheart of the Rodeo”. Den første countryplata jeg kjøpte. Kanskje ikke den beste countryskiva noensinne, men viktig for min musikalske utvikling. Gram Parsons har ledet meg videre til Merle Haggard, Louvin Brothers og George Jones.
London Calling med The Clash. Perfekt plate. Dette er også amerikana. Og litt jamaicana. Men samtidig veldig britisk. Noen plater er bare helt plettfrie. Akkurat som ”The Band”, “Exile on Main St”., “Abbey Road”, “On the Beach” og “American Beauty”. Jeg mener ”London Calling” er på høyde med disse.
Slayers ”Reign in Blood”.Kompromissløs kvalitet. Denne plata har jeg hørt på den siste uka etter at Jeff Hanneman døde. Det er kanskje vanskelig å finne musikalske likheter mellom Slayer og SDH, men jeg innbiller meg at de finnes. La meg leve i den villfarelsen.
