Popklikk har snakket med Norges nye musikkyndling Mikhael Paskalev om  Jonas Alaska, Sir Paul McCartney, The Sopranos og videoen til «I Spy».

Etter at Mikhael Paskalev vant Urørt-finalen 2012 tok det helt av for mannen med bart fra Ålesund. En medvind som økte da han tidligere i år slapp debutalbumet «What’s Life Without Losers».

– Hvordan er det å ikke lenger være urørt?

– Det er veldig greit. Jeg lever av musikk og er latterlig fornøyd med det.  Jeg må fokusere på enda en travel konsert-sommer. Noe jeg er veldig fornøyd med.

– Hvordan vil du beskrive musikken du lager?

– Pop med bastardiserte røtter i soul og Europa

– Hvorfor begynte du å lage musikk?

– Sikkert veldig mange grunner. Men mest fordi det bare var en dragning og en fascinasjon. Også var jeg over gjennomsnittlig god i det, og da blir det straks ens greie.

Videoen til Paskalevs første singel og mest kjente låt, «I Spy», har mer enn en million visninger på You Tube og Vimeo. En video der Paskalev danser rundt i en snerten hvit underbukse. At den under årets Spellemannspris ble nominert til «Årets musikkvideo» var definitivt ingen overraskelse.

– Hvordan ble låta «I Spy» unnfanget?

– Jeg skrev veldig mye alene på rommet med kassegitar. Og da blir det ofte naturlig at man skriver litt sippete låter. Jeg ble litt lei av meg selv, og kjente ikke alltid igjen den seriøse og tunge siden av meg som jeg brukte tid på. Det var vel den første sangen jeg skrev hvor jeg skjønte at det er lov å lage energisk musikk uten at det sklir over i tunge riff. Og at det føles godt å gjøre akkurat slik som man vil.

– Hva tenkte du første gangen du så den ferdigklippede videoen til «I Spy»?

– Jeg tenkte at jeg selv likte det, men at det sikkert blir veldig blandede meninger fra andre. Men det var jo også litt av tanken. Å ikke lage en musikkvideo som skulle blendes inn med de alt for mange uambisiøse musikkvideoene av folk som «spiller live» og ser kule ut.

Da Paskalev studerte musikk på LIPA i Liverpool, instituttet som ble stiftet av Paul McCartney, traff han Jonas Alaska som han fortsatt henger sammen med både på og utenfor scenen.

– Hva tenkte du første gang du møtte Sir James Paul McCartney?

– Jeg møtte han aldri, og dro heller på sommerfesten på Giske enn på «graduation». Jeg stirret på han gjennom en dør en gang. Han så egentlig bare småstygt på meg.

– Hvordan var Jonas Alaska som studiekamerat?

– Meget bra. Like slapp og like smart. Vi var alltid enige om at enkelte ting var teite og de slapp vi å gjøre slik at vi heller kunne se på for eksempel «The Sopranos».

– Hvilke planer har du for fremtiden?

– Jeg har lyst til å drive med det jeg gjør nå, starte eget plateselskap og gi ut mange flere plater av meg selv og andre. Få fem unger når jeg er i midten av 30-årene.

Fordi Popklikk-redaksjonen elsker å grave i folks smak og tilhørighet avslutter vi med noen spørsmål som fort kan havne på nerdehylla.

– Tre beste album gjennom tidene?

– Jeg er egentlig en veldig låtbasert lytter. Ikke så alt for mange album som jeg velger å høre fra begynnelse til slutt. Men, «Fleetwood Mac». Kanskje det frekkeste albumet jeg vet om! Høydepunkt: «The Ledge».

The Beatles’ «The White Album». Rein galskap og samtidig noe av det beste de har gjort. Alt virker så lekent og uanstrengt! Paul Simons «Graceland». Bra låter. Kult og modig konsept. Den har jo en sterk historie, og uavhengig av hva man mener om den historien så kan «Graceland» ta mye av æren for at afrikansk/worldmusikk fikk det løftet som det gjorde.

– The Beatles eller Michael Jackson?

– Det er kanskje det vanskeligste spørsmålet. Da sier vi The Beatles. Jeg har sikkert hørt like mye på begge to, men de siste fem årene mest på The Beatles.

– The Smiths eller The Clash?

– Begge er ansvarlig for to veldig spesifikke lydbilder. The Clash er kanskje nærmest mitt eget. Men jeg velger The Smiths fordi jeg mener de har sterkere låter.

– Bruce Springsteen eller U2?

– Bruce! Jeg er ikke så glad i U2!

– Nirvana eller Sonic Youth?

– Nirvana! Jeg er fan av begge, men betraktelig mer av Nirvana. Kanskje det eneste bandet som jeg har likt siden veldig ung alder, og kan stå inne for ennå! Det er jo veldig typisk at man oppdager dem i de tidlige tenårene, men man blir liksom aldri flau fordi man har hørt på Nirvana. Man fortsetter bare å høre på dem.

– «The Sopranos» eller «The Wire»?

– «The Sopranos»! Tony ligner på bestefar og hele Sopranos- gjengen blir som familie. Man kjenner alle karakterene så vannvittig godt. Og man har en uforståelig kjærlighet til nådeløse mordere og sleipe kriminelle. Man vil egentlig bli dem. Og det er skummelt, men også imponerende.

– Bob Dylan eller Neil Young?

– Bob Dylan! Begge er fantastiske, men jeg har hørt mer på Bob enn Neil. Har sikkert mye med at jeg har vært romkamerat med Alaska i fem år. Om man tenker seg et øde øy- scenario, så hadde jeg blitt fortere lei Neil enn Bob.

– Liverpool eller Everton?

– Hvis jeg måtte velge så hadde jeg gått for Everton. Tradisjon og underdog.

– Hvilken oppfinnelse skulle du ønske at du hadde funnet opp?

– Potetskreller.

– Favorittfilm?

– Umulig. Kanskje «True Romance». Men jeg går heller for tidenes beste norske film: «Håkon Håkonsen». Kanskje det beste innenfor norsk skuespillerkunst, og en historie som treffer alle aldersgrupper.

– Hvem er tidenes kuleste artist med begrunnelse?

– Elvis! Han hadde alt! En slags superhelt innen pop verden.

– Hvem er tidenes beste vokalist?

– Han som synger lysest i Righteous Brothers. «Unchained Melody» er kanskje den råeste og frekkeste vokalprestasjonen jeg vet om. Han høres ut som slitesterk silke.

– Hvem er tidenes mest underkjente artist?

– Så nettopp «Searching for Sugarman», så han har vel frem til 2012 vært tidenes mest underkjente artist. Fakta!

– Beste konsertopplevelse?

– Dirty projectors i 2008 eller 09 på Øya. Det kom totalt uventet!

– Hva ville du spurt Ringo Starr om hvis du hadde ham til bords?

– Jeg hadde sikkert ikke ytra et ord.