Ja, vi elsker Ingrid Olava!

Etter at Ingrid Olavas nye plata, ”The Summer House”, hadde fått Popklikk-redaksjonen til å smile i takt i over en uke var vi rett og slett nødt til å intervjue lykkebringeren.

 – Hvordan vil du sammenligne ”Summer House” med dine tidligere album?

– Stemmen er som før et bærende element, men det har vært viktig for meg å utfordre min egen estetikk.” Juliet’s Wishes” og ”The Guest” har begge et klassisk lydbilde, rent og rocke-puritansk med bare bass, trommer, vokal og piano. Jeg elsker pop, men har ikke nødvendigvis visst hvor jeg skulle finne popelementet i min egen musikk. Jeg begynte å lete med mer synther, litt mindre piano og flere vokaleffekter. Det har resultert i en plate med flere tidsmarkører, men forhåpentligvis mer personlighet.

–  Plukk ut to låter fra skiva du er spesielt fornøyd med og begrunn svaret.

– Tittelsporet, ”The Summer House”. Den var i utgangspunktet en ballade jeg spilte og sang på pianoet. Jeg har hatt et ganske turbulent forhold til pianoet et par år, så jeg var faktisk i ferd med å skrinlegge hele sangen, for jeg fikk ikke følelsen til å stemme med et klassisk pianokomp. David Kosten, produsenten min, hadde insistert på å få høre alt jeg hadde skrevet. I motsetning til meg var han helt sikker på at dette kunne bli noe fint. Han gikk inn i instrumentlageret i studioet og ble borte ganske lenge. Så kom han tilbake med en synth ved navn Prophet 5. I lyden av den synthen lå nøkkelen til sangen. Det ble vokal i mange lag, et hviskende, fint beat og et drømmende hav-sound som jeg syntes stemte perfekt med hvor låta kom fra inni meg.

Et annet spor jeg er veldig stolt av er ”Jackie Kennedy”. På den ene siden er Jackie Kennedy en veldig enkel poplåt med et søtt, catchy refreng. Samtidig rommer den for meg en mye større historie, om kjærligheten som noe farlig, noe helt uforutsigbart som tar deg til steder du ikke visste om, og gjør deg til en du ikke trodde du kunne være. Og du kan synge med samtidig!

– Da Popklikk hørte på ”Summer House” gikk tankene til artister som Cat Power, Fleetwood Mac, Feist, Kate Bush og Nina Kinert. Hva tenker du om det?

– Det synes jeg høres helt fantastisk eklektisk og perfekt ut. Flere av disse er artister jeg setter høyt selv om ingen av dem er mine aller største idoler.

– Når og hvordan dukker låtene opp i hodet ditt?

– Når som helst og hvor som helst. Veldig ofte dukker det opp tekstideer rett før jeg sovner. Det kan nesten være litt irriterende.

– Hvilken av låtene på plata sleit du mest med å ferdigstille og hvorfor ble det sånn?

– ”Clap Hands”. Den manglet et bra nok refreng. Jeg spilte inn en versjon som verken David eller jeg var tilfreds med. Dette var i november 2012, da mesteparten av materialet ble innspilt. Da det plutselig dukket opp et nytt refreng 1. nyttårsdag i 2013 måtte jeg fly tilbake til London og gjøre den ferdig.

–  Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden ?

– Jeg hørte masse på Kari Bremnes i smug. Hadde en tung Kirkelig Kulturverksted-periode på grunn av tensingkoret jeg var pianist i. Var sykelig opptatt av ”Fairytales” av Radka Toneff og svenske Stina Nordenstam. Samtidig lyttet jeg til masse av det mine samtidige hørte på, REM, Nirvana, Tori Amos, Motorpsycho, Radiohead.

– Hvordan var det å jobbe med Madrugada og hva er ditt favoritt Madrugada-album?

– Madrugada har en helt spesiell rolle i livet mitt, Sivert tok meg med som support på det som ble min første turné, og Frode produserte de to første albumene mine. Jeg er forferdelig glad og takknemlig for alt de har lært meg. Frode insisterte på å la meg ha ro på det som var mitt, han ville bare foredle det som fantes der, ikke gjøre meg til en annen.

– Jeg er glad i alle platene deres, men blir kanskje litt ekstra mo i hjertet når jeg hører på den aller siste, fordi den minner meg om fasen da Frode og jeg spilte inn mitt første album.

– I hvilket tiår ble det laget best musikk?

Jazz på svenska

– Jeg har altfor kaotisk musikksmak til å velge et tiår. ”Jazz på svenska” i 1964. ”Blue” i 1971. ”Bad” i 1987. ”Automatic For The People” i 1994. ”I Am a Bird Now i 2005. Tror nok det jevnt over er mer som resonnerer i meg fra 70-tallet enn fra for eksempel 80-tallet, men jeg har aldri valgt meg en periode og begrenset meg til den. Noe av det mest interessante i kunsthistorien er jo hvordan én estetikk avløser en annen, motreaksjoner og videreføringer. Jeg tror noe av det som har gjort mest inntrykk på meg fra min egen tid, selv om jeg var litt for ung til å få det med meg da det skjedde, er hvordan Nirvana revolusjonerte både rocken og musikkindustrien. Jeg tror heller ikke det kan undervurderes hvor inspirerende det var å oppdage et band som Motorpsycho. I slutten av tenåra så jeg dem live kanskje tjue ganger på noen få år. Kombinasjonen av kompromissløshet, støy, virtuositet og glimrende poplåter gjorde voldsomt inntrykk på meg.

– Hvem er tidenes tøffeste vokalist?

– Nina Simone. Sår, briljant, virtuos, grenseløs, androgyn, stygg, vakker, idérik, uforutsigbar.

– Velg ut tre album som har betydd mye for deg.

– ”Jazz på svenska” av Jan Johansson. Ga meg lyst til å tilbringe livet ved instrumentet mitt. Den plata er en tilstand, ikke en plate. Hvis omgivelsene er som aller vakrest, er den ofte det eneste som duger.

– “And She Closed Her Eyes” av Stina Nordenstam. En musikalsk aha-opplevelse, spesielt i forhold til sang. Ekstremt vakkert produsert, tidløst, veldig sterke låter og en vokalist som høres ut som hun er lagd av stål, fløyel og glass på én gang.

– ”Bon Iver” av Bon Iver, Hørte den helt i stykker i en turbulent fase av livet. Mykt, hardt, melodiøst, rart, catchy, egenartet. En av de vakreste platene etter år 2000 for meg. Gitarintroen på ”Perth” tar meg øyeblikkelig langt, langt avsted. Alt som er magisk med musikk, samlet i et album.

– Velg mellom følgende artister:

– Prince eller Bruce Springsteen?

– Springsteen. Prince er rå, briljant, genial, men… Jeg er fra innlandet.

 

 

The Ramones

– Led Zeppelin eller The Doors?

 

– Led Zeppelin. Jeg er ikke interessert nok i narkotika til å være interessert i Jim Morrison. Selv om ”The End” fungerer veldig fint i ”Apokalypse Nå#.

– Radiohead eller U2?

– Radiohead. ”Kid A” var kjempeviktig for meg. Ikke til forkleinelse for U2.

– The Ramones eller The Clash?

– The Ramones. Minner meg om gøyale gutter fra barndommen.

– Tom Waits eller Leonard Cohen?

– Da vil jeg si til journalisten som Kåre Willoch da han ble forsøkt tvunget til å velge ja eller nei i debatt en gang på 80-tallet: «Har de sluttet å slå deres kone?» Det vil si, det blir feil uansett hva jeg svarer. To gamle menn som begge har en stor plass i mitt hjerte. Hvis du vrir hånda mi rundt bak ryggen min og tvinger meg sier jeg Leonard Cohen.

– Johnny Cash eller Dolly Parton?

– Hårfint Dolly. Men bare hårfint. Låtskriver, skuespiller, mogul. Maken til menneske!

– Madonna eller Nirvana?

– Madonna er unektelig et ikon. Madonna foran de brennende korsene i videoen til ”Like A Prayer” gjorde uutslettelig inntrykk på meg som barn. Hun var verdens største popstjerne i mange år. Jeg lander likevel på Nirvana. Dave Grohl er en av de jeg beundrer mest i rockeindustrien. Vil anbefale alle å se hans key note speech fra SouthbySouthwest. Hardt arbeid, ærlighet, nerding, selvstendighet. Han representerer mye fint.

– Mazzy Star eller Townes Van Zandt?

– Townes van Zandt. En av verdens tristeste, seigeste, mest hudløse stemmer.
http://youtu.be/RgJUyy8Jb1I

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1759