I Anders Bjørnvold har Norge fått en ny trubadur som vil sjarmere det norske folk i senk.

Etter å ha hørt Anders Bjørnvolds flotte debutalbum Storkar på inn-og utpust i et par uker var tiden inne for å snakke med mannen med de fine tekstene og de gode melodiene.

– Hvordan vil du beskrive musikken på «Storkar»?
– Som ett resultat av mange år med lytting til andres musikk, og knotingen med egen. Musikken handler for meg om reelle opplevelser, ekte følelser, konkrete situasjoner. Mine eller andres overlapper og går i hverandre.Sjangermessig så prøver jeg nok å befinne meg i et landskap der du både hører nordisk visekultur samtidige som du opplever at americana, folk og country er tydelig tilstede.

– Hva tenker du om at Popklikk-redaksjonen tenker på artister som Jonas Fjeld, Bob Dylan, Perssons Pack og Stein Torleif Bjella når de hører på ”Storkar”?

– Jeg tenker selvfølgelig at det er stas. Dere nevner noen av mine desiderte favorittartister, spesielt de to norskspråklige.Klart jeg har et forhold til Dylan og hans musikk, jeg har mange av platene hans. Men jeg har ikke på langt nær «Dylan-sjuken» som flere jeg kjenner har. Jeg opplever at de deler all musikk i to. Dylan og resten. Av Dylans plater setter jeg spesielt stor pris på «Blood On The tracks», «Blonde On Blonde» og «Nashville Skyline».

– Fjeld og Bjella er to utrolig viktige navn i min musikksamling. Som alle andre som liker Bjella er jeg fasinert av tekstene hans og hans evne til å formidle sine historier og bilder. At Bjella beskriver på kornet hverdagsskildringer fra bygda passer også min bygdehverdag. Kanskje vi på det området er litt like, at vi er innom de samme teamene. I tillegg liker jeg nok som Bjella å beskrive livets grå hverdager og for eksempel oppgjørene en kan stå ovenfor. Men Bjella som tekstforfatter og historieforteller kan jeg på ingen måte måle meg med. Heldigvis prøver jeg heller ikke å gå han i helene, må prøve en egen sti. Men for all del, at dere drar parallellen er bare hyggelig.

– Jonas Fjeld er Norges beste ”høyrehåndsgitarist”, han er stø som et tog og har et imponerende fint driv i sitt gitarspill. Hør på platen «Nerven i min sang», – at dette er kun én gitar er nesten ikke til å tro. Han er vel den gitaristen jeg ser mest opp til og har lært mye av å studere live, samtidig som jeg har lest om hans teknikk. Han lager samtidig gode melodier og synger bra.  Perssons Pack hadde jeg ikke hørt om. Så sjekket dem ut og takker for tipset og komplementet.

– Du lager veldig fine tekster. Hvordan våkner de til liv i hodet ditt?
– Som oftest med utgangspunkt i en god setning som jeg føler at noe kan bygges rundt. Målet er at den skal sette meg på sporet av en setting/historie. Deretter kan selve teksten og låten bygges. Temaene har som oftest utgangspunkt i egen og/eller andres hverdag og standard temaer som usikkerhet, opptur, nedtur, kjærlighetstematikk og så videre.  Men for å oppsummere det enkelt: Tekstene våkner ikke til liv i mitt hode, de må ristes liv i.

– Hva var inspirasjonen til de deilige tangentene som ligger og duver i lydbildet?

– Pianospillet på «Storkar» står Micah Hulscher for. Han er en fantastisk dyktig musiker bosatt i Nashville. Så jeg skal på ingen måte ta æren for hvordan den mannen spiller piano. Det ble allikevel avgjørende at jeg beskrev for han stemming/budskapet og konkrete tekstlinjer i låter som for eksempel «Psykisk Sjølskader». Med det som utgangspunkt klarer han nesten alltid på første forsøk å legge seg perfekt opp i mot stemmingen i sangen og «jeg personen» og følelser jeg vil formidle. Det eneste problemet kunne være at han til tider gjorde det for perfekt.

– Fortell litt om oppholdet i Nashville og innspillingen av plata.
– Nashville har for alltid blitt «min» amerikanske by. De fleste som kommer dit blir overrasket over hvor liten byen i alle fall føles, det passer meg bra. Mitt opphold der i 2008 handlet nok om å bryte opp fra det kjente her hjemme, samtidig som jeg for alvor ønsket å komme i gang med låtskriving. At jeg var der i seks måneder gjorde at jeg fikk byen litt under huden, og at jeg etter hvert følte meg mer som «lokal» enn turist. Det er da det blir moro. Du blir kjent med folk av alle slag, alt fra målbevisste drømmejegere til andre som bare lever fra hånd til munn og trives med det. Fellesnevneren er at folk jamt over er sosiale og imøtekommende.

– Det å være alene på tur såpass lenge, samtidig som du prøver å prestere noe og jobbe frem resultater, gjør at du er innom hele følelsesregisteret. Spenning, uro, angst, kjedsomhet, frustrasjon, nytteløshet, glede, rastløshet og så videre. Men det som virkelig er bra med et slikt opphold, er jo at det er slike opplevelser det blir låter (og folk) av.

– Reisen tilbake i 2012 med ferdige låter var noe jeg landet på etter en lengre vurdering frem og tilbake. Avgjørelsen bygget på flere faktorer enn  at jeg var «Nashvilledigger». Økonomi og at det nærmest ligger et studio på hvert hjørne spilte også inn.Det var en utrolig følelse å være tilbake med mål om innspilling. Prosessen i studio var en av mine beste opplevelser noensinne. Måten jeg ble møtt på i studio og tatt på alvor var fantastisk. Det var en studioeier og et sessionband som viste genuin interesse for meg og mine låter. Det var overveldende hvor proffe og hyggelige alle var.

– Innspillingen foregikk kort fortalt på den måten at det var en effektiv runde i forkant av hver låt hvor jeg inviterte bandet til å komme med musikalske ideer. Et par gjennomspilling sammen før vi prøvde oss på opptak. En kan vel si det gikk unna. De tre dagene med innspilling med bandet beskrives kanskje best på filmen «Innspilling av Storkar» som ligger ute på You Tube.

– Plukk ut to favorittlåter fra plata med begrunnelse.
– Det synes jeg er vanskelig, alle låtene er på en eller annen måte viktig for meg. Enten som den første jeg skrev og var fornøyd med, eller fordi den for meg har den beste teksten. Eller det kan være den låten som ble helt annerledes og «perfekt» etter innspilling og helt annerledes enn det jeg i utgangspunktet hadde sett for meg. Hvis jeg må trekke frem to låter må det bli med utgangspunkt i låtene som funker med bare meg og gitaren. Og da blir det «Merka for livet» og «Himmelen detter ned».

– På «Merka for livet» føler jeg at jeg klarer å formidle jeg- personens «her og nå» følelser og livssituasjon. Jeg håper den kan gi lytteren en parallell til eget liv der det var eller er et behov for å bryte opp. Samtidig er jeg glad i det litt rufsete gitarspillet som drar låta fremover. «Himmelen detter ned» er en hilsen til bønder hjemme i Sørum fra en bondegutt i byen. Samtidig opplever jeg at mange liker teksten uten at de nødvendigvis kjenner seg igjen i situasjonen. Det en morsom låt å spille på gitar, moro å vise at jeg også kan spille litt «fænsi» fingerspill.

– Fortell litt om låta ”Kleint og teit”.

– Det kan fort bli bra «kleint» når en med de beste intensjoner prøver å være en av de som faktisk tørr og henvende seg til en annen person i en setting der det (dessverre) ikke er vanlig. Kall ”Klein og teit” en frustrasjonsskildring. Frustrasjonen jeg trur mange kjenner seg igjen i. En har prøvd utallige ganger å snøvle i vei med noen på byen. Samtidig som en tar seg selv i at en på t-banen, edru og opplagt, ikke engang tørr å se på en enda flottere person. Så hva om vi hadde turt?

– Er du glad i hodeplagg?
– Veldig glad i hodeplagg! En del av min hverdag, en del av min fest. Ja til caps, hatt og lue i norsk skole, så lenge de er forholdsvis rene. Så lenge folk kan se øya til hverandre. Forresten så spiser vi alle like bra med lue på som uten.

– Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden?

Det gikk mye og nesten kun i norsk musikk. Spesielt kunne jeg alt av Øystein Sunde, Vazelina Bilopphøggers og ikke minst Hellbillies på rams.

– Hvilke planer har du for framtiden?
– Her og nå handler det om og få et «bein innafor» i musikknorge og oppskrifta er å dra ut og spille for folk. «Storkar» må ut til bygd og by. Jeg har et flott band som er like gira som meg på å spille live, så vi håper på å booke fine venues utover høsten og vinteren. Spesielt kunne jeg tenke meg å få noen oppvarmingsoppdrag for allerede etablere artister i Norge. Kvitnes, Bjella, Fjeld, Hellbillies, Preus, Nordstoga og alle dere andre: ring meg!

– I tillegg vil jeg fortsette å lage nye låter. Som alle låtskrivere jakter jeg konstant på den neste låta.  Jeg satser på at jeg i løpet av 2014 har materiale nok til nytt album. Et mål med den neste plate er å jobbe med en produsent som liker min stil og min musikk. Jeg vil ha en flink person i studio som kan være med på å utfordre meg og mine låter i en innspillingsfase.

– Vinyl, cd eller strømming?
– God musikk og et godt album fortjener å pakkes inn i noe håndfast, bokstavelig talt. Det er i alle fall viktig for meg. En må kunne stå med et cover i hånda og ut ifra det kunne danne seg ett inntrykk av musikken som venter «inni».Det må helst være tekster trykket i bookleten, bilder av artisten/bandet eller andre bilder som de selv velger å vise fram i presentasjonen av seg selv. Cover og booklet er altså en del av greia for meg. Uten et fysisk produkt, er det et halvt produkt.

– Så ja til håndfast – og aller helst vinyl. Jeg ble frelst i møte med vinyl for noen år siden. Svært cover, svære bilder, du må «jobbe» fram musikken. Du løfter stiften innpå, du ser hvor musikken kommer fra. Du må høre hele albumet og du må jaggu følge opp halvveis med å snu plata. En må rett og slett jobbe litt for opplevelsen.

– Om lyden er bedre eller ikke skal ikke jeg blande meg opp i, men ingen kan vel krangle på at vinylcover og plater er finere og mer ekte enn et plastcover og en blankpussa glatt cd. For ikke å snakke om kun strømming av musikk. Det blir som mat med lite salt. Det funker, men det kunne vært så mye, mye bedre. «Storkar» er forresten bestilt på vinyl. Burde være tilgjengelig i slutten av oktober.

– Nevn tre album som har betydd mye for deg.  
– Det er jo helt umulig, kommer garantert aldri til å bli fornøyd med utvelgelsen. Så la oss ta det som først dukker opp. Alf Prøysens «Diamanter», «Odd Nordstogas «Luring» og Justin Townes Earles «Good life».

– Jeg har som mange andre vokst opp med de kjente låtene til Prøysen. Men da jeg ble eldre begynte jeg å høre på flere av de mindre kjente låtene. På «Diamanter» er det mye ymse Prøysen, men herremin for en låtskriver han var, for noen metaforer og bilder den fyren snekra i hop.

– «Luring» var mitt første møte med Nordstoga. Spilte i hjel den plata når jeg gikk på folkehøyskole og i mange år etterpå. Ser i ettertid at jeg har blitt vanvittig inspirert av «Luring» når det kommer til låtskriving.

– «Good life» er jo en voldsomt flott plate. Jeg ble kjent med Earle sin musikk i Nashville i 2008. Har sett ham live mange ganger og synes hans blanding av god gammal Honky Tonk og mer «moderne» singer songwriter- stil på «Good life» er fantastisk. Nok en plate som har vært med på å forme meg som låtskriver.

– Velg mellom følgende:

– «Twin Peaks» eller «The Sopranos»?
– «The Sopranos». En av få seriene jeg har sett alt av. Det som gjør serier mer interessante en filmer er jo hvordan de bygger karakterene over tid. Og karakterer, det står det ikke på i dette mafiamiljøet, ikke bare blod og gørr. Her vises det blant annet, på en elegant måte, små redde gutter som er gjemt i store sinte menn.

– The Ramones eller The Clash?
– Når du har vokst opp i Sørum med foreldre som liker danseband og du selv har hørt på det som er i mellom Sunde og DDE, har du ikke noe forhold til verken bleike små engelskmenn eller hårete karer fra Queens. For all del, viktige band som jeg ikke på noen måte sier er dårlige. Kan bare ikke skryte på meg et voldsomt forhold til noen av dem. Men klart, må jeg velge sier jeg at London kaller.

– The Beach Boys eller Neil Young?
– Neil Young. Ikke ett vondt ord om The Beach Boys, men Young med kassegitar er helt der oppe. Han er en av mine favoritt låtskrivere og han har, alle fall i perioder,  laget sinnsykt flotte plater. Var i min bok på topp når han spilte inn musikk på en sliten låve, uten el.gitar mellom egne hender mens han sang om blant annet månen og gullrush.

– Bruce Springsteen eller David Bowie?

– Det blir glatt Bruce. Han har laget et av de albumene jeg nesten har hørt i hjel. «Born To Run »med «Tunder Road» i spissen. Her snakker vi historierforteller. Og så har han en vanvittig evne til å levere, tiår etter tiår.

– Nick Cave eller Leonard Cohen?

Hvordan kan man sette disse to opp i mot hverandre? Må gå for Cave, hvis jeg skal velge utefra antall plater i hylla. Finnes vel heller ingen kulere type du kan se live på konsert.

– Steve Earle eller Townes Van Zandt?
Her må jeg trekke frem Townes. Hans evne til å skrive utrolig flotte låter om folk som har det jæv.. stusselig er utrolig. En kompis av meg fortalte at Townes skrev «Waiting Around to Die», dagen etter at han hadde giftet seg. Jeg sier ikke mer.

– The Smiths eller Madonna?
– I stedet for å begynne og google meg frem til et fiffig svar her viser jeg til begrunnelsen på svaret i problemstilling «The Ramones eller The Clash». Klart Madonna er sprek til å være over 50, men det hjelper ikke. Hu er like gammal som morra mi, damer på den alderen skal ha mer klær på scenen. Sprek eller ei. Og The Smiths? Vi har alle sorte hull i våre eget musikkleksikon.

Anders Bjørnvold har releaskonsert 1 oktober klokka 21: 00 på Parkteateret.