Martin forsøkte virkelig. Han forsøkte virkelig å treffe Popklikks utsendte forrige lørdag. Men vi traff hverandre aldri, selv om vi hadde avtalt møtested.
Kanskje var det min feil. Den utsendte (altså meg) hadde for anledningen drukket mye rødvin og dermed var en edruelig anmeldelse om en av rockens største legender uaktuell allerede før konserten var i gang.
Men vi burde ha greid å møtes før, under, og i hvert fall etter konserten, Martin og jeg.
Legenden på scenen var Chuck Berry (87). Klassikerne var blant annet «Johnny B. Goode», «Wee Wee Hours» og halve «Roll over Beethoven». Kombinasjonen ble legendarisk… ræva.
Martin gikk etter fire låter. Da hadde han fått nok av at 87-åringen ikke hadde truffet de rette gitarstrengene én gang og stoppet brått midt i to sanger.
Jeg holdt ut. Jeg hadde lest fra Finlands-giggene at han var syk og hadde problemer med pusten. Kombinert med hikke og 87 somre er det en dårlig kombinasjon. Jeg følte en viss sympati for mannen. Men kun en slump.
Sammen med en annen Martin (Steen, sønn av Reiulf Steen) var vi enige om at den illusoriske terningen falt ned på 1 etter hver eneste sang. Musikalsk skrapte dette mot bunnen av gryta. Og den første Martin (Grythe, sønn til Odd Grythe) gikk ikke glipp av noe selv om han ikke var til stede. Han var klart den mest rasjonelle av oss tre.
Vi to som var igjen var imidlertid skjønt enige om at det var en historisk-klassisk nødvendighet å være DER da Chuck Berry holdt hoff for siste gang. Vi måtte jo rasjonalisere hvordan vi klarte å holde ut i én drøy time.
I 2003 rangerte Rolling Stone Chuck Berry som nummer seks på en liste over tidenes største gitarister. I 2004 fikk seks av sangene til Berry plass på listen over tidenes 500 største sanger. Han var en av de første ved åpningen i 1986 som fikk en stjerne på «Hollywood Walk of Fame». Samme år ble Chuck Berry innlemmet i det nystartede «Rock and Roll Hall of Fame».
Hadde jeg vært klinkende edru, ville jeg imidlertid slått fast at det hele bare var trist. Jeg har sett ham tre ganger før og ville konkludert med det samme som Aftenpostens anmelder:
«Hvil nå, Chuck Berry. La gitaren hvile. Det har både du og vi fortjent».
Kanskje skulle vi ha krevd de drøye 600 kronene refundert. Men dette var Chuck Berry, en artist som hele livet har vært selve symbolet på rock’n’ roll og levert i bøtter og spann.
Petter Baarli i Backstreet Girls beskrev mannens luner svært godt i en forhåndshyllest til konserten:
«If you tried to give rock and roll another name, you might call it ‘Chuck Berry’», sa John Lennon en gang, et sitat som forøvrig innledet den meget solide Taylor Hackford-dokumentaren «Hail Hail Rock’n’ Roll» anno 1987.
På turneene har Chuck ofte reiste alene, bare i kompaniskap med sin egen Gibson-gitar, og sørget for å leie inn lokale band som kjenner musikken hans. Det er gjerne billigere sånn. I tillegg tar han som en selvfølge at alle kjenner de klassiske låtene og at bandet følger på når han kjører sine gitarintros. Ingen får delt ut spillelister på forhånd, for å si det sånn…
Slik var det også da jeg så ham forrige gang, på samme Oslo-scene i 2007. Med blant andre den norske pianisten Daniel Trustrup Røssing (22) fra Skogn på tangenter ble det skikkelig show. «Uforutsigbare Chuck Berry var i det rause hjørnet og ga Daniel Trustrup Røssing muligheten til å vise frem sitt boogie-woogie talent ved flere anledninger», skrev ABC Nyheter den gangen.
Rettere sagt; det var jeg som skrev det, siden jeg jobbet i ABC Nyheter på den tiden. Da var Chuck bare 80 år og rufsete på en sjarmerende måte. Han hadde med seg både sønn og datter på scenen og dro av gårde i kjent stil.
Nå var det slutt. Jeg følte at det New Orleans-baserte bandet til tider hadde problemer med å skjønne hvilken låt legenden egentlig startet med, så lenge han ikke annonserte dem på forhånd. Noe nølende hang de seg på, uten å ha «No Particular Place to Go»
Vi følte med dem, Martin Steen og jeg.
Og etterpå. Det ble restaurant Lorry. Men heller ikke da lyktes vi å treffe Martin Grythe. All kommunikasjon vi hadde den kvelden foregikk via mobilsamtaler, sms og på Facebook.
«Jeg så deg (tror jeg), men du forduftet…merkelig…», skrev herr Grythe i en tekstmelding, sannsynligvis ikke mer enn 20 meter fra hjørnet der vi satt.
I lett omformulert form illustrerer det nokså presist det vi opplevde denne selsomme lørdagskvelden:
«Jeg så ham (tror jeg), men han forduftet…merkelig…»
