Forrige uke fikk jeg følgende melding av redaktøsen på Facebook: ”Herregud, ”Fjordkloden” er så enormt bra at det ikke er morsomt en gang. Eller vent. Jo, det er morsomt.”

Noe hun jo har helt rett i. For med ”Fjordkloden” har Fjorden Baby! laget et album som er både dritbra og sabla morsomt. Eller kanskje bedre. Sabla underholdende, melodiøst og fengende. Tjommiene fra fjorden lever nemlig på en fjordklode der uhemmet spilleglede, fascinerende plingplong-lyder og frekke gitarpartier er felt ned med gullskrift i Den Store Boken som forklarer hvordan musikk skal skapes for å formidle glede.   

”Fjordkloden” høres tidvis ut som en litt skrudd og loddefjordsk utgave av britiske 80-tallsband som New Order, Happy Mondays og The Cure. Men fordi tekstuniverset er hentet fra en annen dimensjon (les: Fjordkloden) går også tankene til Lyn Gordon. Tidenes kuleste superhelt som reiste til en annen planet der han fullstendig grusa tyrannen og noksagter.

Tekstene på ”Fjordkloden” er med andre ord både overjordiske og enestående fascinerende. Ikke nok med at de er både smarte, morsomme og underfundige. De er jaggu meg snåle, kloke, alvorlige og helt koko også. Om de får deg til å gå på hender mens andre går på vegger, er helt trampoline for meg.   

I løpet av den siste uken har låter som ”11 etasje”, ”Tingene”, ”Noen tar tiden”, ”Nattåpent”, ”Shanghai express” og ”Vingene” bygd et gigantreir oppi hodet mitt. Et reir som aldri går tom for verken rødvin, vinger eller delfiner.     

Skulle jeg sammenligne ”Fjordkloden” med et klesplagg, må det bli den gamle Fred Perry skjorta mi som jeg kjøpte i Birmingham for ufattelig mange år siden. En skjorte som får meg til å tenke så langt utenfor boksen at jeg forvandles til en fyr som ligner på en blanding av Friedrich Nietzsche, Shaun Ryder og Eric Cantona. En fyr som ikke går av veien for å spise en kamel med kanel.