Sassybeats debutalbum ”Snakes And Ladders” er popmusikk hentet fra øverste hylle. Da sekserne og femmerne begynte å trille i landets musikkredaksjoner ble vi litt skeptiske. Nå er vi bare begeistret. Popklikk har snakket med jentene i Sassybeat, Anna Pettersdatter Melkild og Ingrid Rennemo.
– For uinnvidde; hva er bakgrunnen for bandnavnet?
– Anna: Vi ønsket å ha med beat i bandnavnet, som en hommage til favorittene våre i The Beatles. Ordet sassy syntes vi var et kult ord som klang fint, og betydningen stilfull, frekk, “edgy” synes vi også var greit å forsøke å leve opp til, selv om vi bare var 13 år den gangen.Dessuten var det ikke minst viktig at Sassybeat var ledig på MySpace.
– Hvordan vil dere beskrive musikken på ”Snakes And Ladders”?
– Ingrid: Vi ønsket å bruke musikere og ikke programmert musikk, og liker av den grunn å kalle musikken vår for “organisk pop”. Vi ønsket å få frem samspillet mellom våre to stemmer og er glade i mye koringer. Det er også gøy å lese hvordan andre beskriver musikken.
– Plukk ut en låt hver fra skiva dere er spesielt fornøyde med og begrunn svaret.
– Anna: ”Good Bad Boy”. Jeg synes arrangementet er vakkert, passer til teksten og den ønskede sinnsstemningen. Jeg er fornøyd med hvordan låta holdes igjen og bygges opp til klimakset på slutten.
Ingrid: ”Chances of Changes”. Mye av det som kjennetegner musikken vår er kontrasten og samspillet mellom Anna og min stemme, og denne låten får frem akkurat dette. Lydbildet er stort og vakkert, og jeg blir aldri lei av den. Dette er en olivenlåt.
– Når og hvordan dukker låtene, og da spesielt tekstene, opp i hodene deres?
– Anna: Ofte skriver man for sin egen del, i et forsøk på å sette ord på et kaos av tanker, både negative og positive. Inspirasjon kommer ofte på kvelden og når jeg kjører lengre strekninger med tog, buss eller bil.
– Hvilken av låtene på plata sleit dere mest med å ferdigstille og hvorfor ble det sånn?
– Ingrid:” No More”. Det er en låt det finnes mange versjoner av. Den ble skrevet for rundt tre år siden, og har en rekke ulike tekster, band- og studioversjoner. Det er rett og slett en låt som hadde godt av nettopp det. Nå føles den endelige versjonen som den eneste riktige.
– Hvordan møttes dere og hvorfor ble det akkurat dere?
– Anna: Vi gikk i samme klasse på barneskolen og i 4.klasse ble det arrangert Grand Prix på skolen. Vi og noen andre klassevenninner meldte oss på under navnet “Jomini” og fremførte DiDerre-låta ”Slå meg på” i hjemmelagede skjørt og med piperensere i håret. Det er ti år siden og vi har spilt sammen siden det.
– Hvordan var det å få hjelp av Thom Hell og Even Ormestad?
– Ingrid: Veldig flott! Ukene vi tilbragte i studio var veldig fine og lærerike. Thom og Even er to megahyggelige og flinke gutter, og vi er glade for at de ville produsere debutplata vår.
– Hva slags musikk hørte dere på i ungdomstiden?
– Anna: Jeg har hørt mye på Tom Waits, Bob Dylan og Neil Young siden jeg selv begynte å spille gitar i 10-års alderen.
Ingrid: Vi er fortsatt i våre ungdomsår og nå om dagen hører jeg mye på Haim og Thomas Dybdahl.
– Hvilke plater hørte dere mest på i fjor?
– Haim med ”Days Are Gone”, Atlanter med “Vidde”, Leonard Cohen med “Old Ideas”, Mikhael Paskalev med “What’s Life Without Losers”, Thomas Dybdahl med “What’s Left Is Forever” og James Blake med “Overgrown”.
– Hvem er tidenes tøffeste vokalist?
– Anna: Tom Waits. Han er den tøffeste i by’n.
Ingrid: Freddie Mercury.
– Velg ut tre album som har betydd mye for dere.
– ”Fleet Foxes” med Fleet Foxes. Koringene på dette albumet, og bandets oppfølger, har inspirert til soundet på vår plate. Vi er begge store fans av Fleet Foxes.
Anna: Minor Majority med ”Think I’m Up for You and I”, som kom ut det året vi fylte 10. Favorittene var “ene’rn”, “tre’ern” og “fir’ern”; kunne dem alle på lateengelsk.
Ingrid: Simon and Garfunkel med”Bridge Over Troubled Water”. Har gitt meg musikkglede og inspirasjon.
– Velg mellom følgende artister.
– Prince eller Bruce Springsteen?
– Ingrid: Prince. Husker så godt at Anna og jeg så på DVD’en “Prince and the Revolution Live” og ble så inspirert av de kule jentene, Wendy og Lisa, på gitar og keys.
– Kate Bush eller Neil Young?
– Anna: Neil Young. Jeg har sett ham to ganger live, og det var rått. Jeg tror ”After the Gold Rush” er favorittalbumet.
– Vampire Weekend eller Paul Simon?
– Ingrid: Jeg er glad i Paul Simon, har hørt spesielt mye på albumene hans med Art Garfunkel. ”Bridge Over Troubled Water” er nydelig. Jeg misunner Anna som har sett ham live to ganger. Håper han kommer til Norge igjen snart. Jeg har også hatt en periode hvor jeg hørte mye på Vampire Weekend, mest på albumet ”Contra”. Men jeg går allikevel for Paul Simon.
– Radiohead eller Pink Floyd?
– Anna: Jeg har hørt mye på diskografien til Pink Floyd, og hadde en periode for noen år siden der det nærmest var det eneste jeg hørte på. Samtidig er ”OK Computer” fantastisk. Men må nok gå for Pink Floyd. The Wall-konserten i Telenor Arena i 2011 er en av de sterkeste konsertopplevelsen jeg har hatt hittil. Kinnene mine var fulle av mascara ved konsertslutt.
– Fleetwood Mac eller ABBA?
– Ingrid: Fleetwood Mac. Liker spesielt godt låta “Landslide”.
– Tom Waits eller Queen?
– Anna: Tom Waits! Ingen tvil. Den mannen har laget mange av mine absolutte favorittalbum, men skal det kåres en favoritt tror jeg det må bli ”Mule Variations”. Men åh, det er så mye flott.
– The Ramones eller The Clash?
– Ingrid: The Clash. Ingen av oss har noe særlig forhold til The Ramones. Annas telecaster er en signaturmodell av Joe Strummers gitar.
– Madonna eller Nirvana?
– Ingrid: Vi har vel begge egentlig hørt for lite på Nirvana til å si Nirvana, bortsett fra “Smells Like Teen Spirit” og “Come As You Are”, selvsagt. Liker ikke Madonna godt nok til å si Madonna, selv om hun gir energi til treningsøkten. Svaret må bli Nirvana.
http://youtu.be/QTgpBefmLAc
