Frontfigur og låtskriver i Supermoon, Pål Felix Fossum, har laget en platehyllest til sin mor. Plata, som har fått navnet ”Further Beyond”, består av melodiøse låter som får Popklikk til å tenke på artister som Neil Young Flaming Lips og Wilco.
Vi har snakket med Pål Felix om plata, inspirasjonskilder, jamming og Edvard Munch.
– Hvordan vil du beskrive musikken på plata?
– Vi prøver å komme opp med riff som fenger og formidler et positivt budskap og å synge om ting som betyr noe. Sangene på denne skiva er preget av alvor og savn, men drivet ligger i optimismen. Jeg er en vaskeekte optimist, og det tror jeg kommer godt frem. Dessuten liker jeg å flørte med hva-er-meningen-med-livet-spørsmål. Uansett. A-siden og b-siden er ganske forskjellige. Det var litt av grunnen til at vi ville ha det på vinyl. Da kan man ta en pause før man snur plata og lytter videre.
– Plukk ut to favorittsanger fra plata.
– Det er faktisk ikke så lett. Det blir litt som å velge et ”favorittbarn”. Alle låtene har fått omtrent like mye kjærlighet og oppmerksomhet, blitt til på forskjellige måter og har forskjellige sider ved seg som gjør at jeg syns de fortjener å se livets lys. Med dette sagt: Jeg liker energien, lekenheten og råskapen vi klarte å fange i ”The Game”. Vi hadde aldri spilt den før, og ønsket å spille den inn live, så derfor måtte vi være veldig skjerpa og lytte til hverandre – noe som ga et skikkelig kick. ”You Brought Light” er vi også godt fornøyd med. Sånn, det var to låter.
– Er det helt på jordet når Popklikk antyder at Neil Young og Jeff Tweedy er blant dine musikalske forbilder?
– Nei, det er dere ikke. Faktisk ville det vært litt på jordet om dere ikke hørte det. Men, i disse tider der alle spiller på synth så er det vel greit at noen spiller gitar og munnspill også?
– Mye fint gitararbeid på skiva; var det bevisst eller oppstod jamminga i inspirerte øyeblikk?
– Takk! Det varierer, men i bunn og grunn stammer jo alt fra jamming. Om så bare en «jam» med meg selv. Det er sånn sett forskjell på riff og solo, da. Soloene planlegges ikke på samme måte, riff må derimot samkjøres.
– Hvilken av låtene ga deg mest motstand?
– ”No Competition” er nok den låta som ga mest motstand. Musikk må puste og den føler jeg har litt astma frem til omtrent to minutter ut i låta. Deretter gir pustevanskene seg og låta går over til å bli det beste på hele skiva!
– Plukk ut en låt fra skiva som gjør seg godt når man sitter i badekaret og drikker portvin med en tøtsj Brandy.
– Dersom man først har tid til et bad med et glass portvin så vil jeg oppmuntre til å høre på hele skiva og finne sin egen favoritt.
– Er tekstene viktige for deg?
– Utvilsomt! Tekstene trenger ikke nødvendigvis henge på greip for andre, men de må gi mening for meg. Da liker jeg forøvrig å tro på at de gir mening for andre også. Tekstrofene må danne mentale bilder som jeg kan forsvinne inn i gang på gang. Dessuten liker jeg å formidle et slags positivt budskap. De mest melankolske låtene blir som regel silt ut. De kan være så mørke at jeg ikke orker å høre på dem selv engang.
– Hva kommer først; tekst eller melodi?
– Som regel kommer melodi først. Teksten kan være ren gibbrish til å begynne med. Jeg har flere mapper på maccen fulle av skisser der jeg ikke sier noe forståelig, hvor jeg først og fremst er ute etter å fange en melodi eller et riff. Når riffet sitter kommer som regel teksten snikende etter. Enten et vers, en strofe eller et helt refreng. Andre ganger er det stikk motsatt. Jeg får en rimrekke eller vers også må jeg se om jeg har noe melodi som kan kle det opp. Nå og da kommer det samtidig. Det varierer, med andre ord.
– Stod du ofte og sang foran speilet med en hårbørste i hånda da du var ung?
– Ja. Jeg vokste opp med øret limt fast til en høytaler og kommer fra en veldig musikalsk familie. Mamma fortalte meg at jeg «sang før jeg kunne snakke”.
– Hva heter Norges beste skive gjennom tidene?
– Det er mye fint, altså. Men hvis jeg må velge èn, så får det bli en deLillos-skive. ”Suser Avgårde”. Den hørte jeg mye på som ungdom og når jeg hører sanger som «Forelsket» eller «Min beibi dro avsted» i dag så kicker de samme følelsene inn igjen og jeg blir femten år. Gode låter. Tidløse og tilsynelatende enkle.
– Nevn tre plater som har betydd mye for deg under innspillingen av skiva
– JJ. Cales «Naturally» hører jeg mye på. Jeg oppdaget JJ. Cale for fem- seks år siden og har vært forelsket siden. Stemmen, melodiene – hele den laidback-stilen hans er bare så smooth og beroligende. ”The White Album” av, ja, nå kan dere gjette, syns jeg er et herlig eksperimentelt og kompromissløst album uten for mye svada. ”Sleeps With Angels”. Neil Young & Crazy Horse.
– Velg mellom følgende:
– Kate Bush eller Supertramp?
– Supertramp. Gode tekster og inn i gamperævva fine arrangementer. Aldri en eneste glipp. “The Logical Song”… Oioioi.
– Led Zeppelin eller The Doors?
– The Doors. Jeg digger Zeppelin, men elsker The Doors. Jeg gjorde i en lang periode ikke annet enn å høre på – nei, lytte til – The Doors. Vi var to klassekamerater som oppdaget Doors, alkohol og sigg. En ny verden åpnet seg og døra inn har aldri lukket seg siden.
– Eagles eller Fleetwood Mac?
– Eagles før, Fleetwood nå, kanskje.
– Petter Smart eller Friedrich Nietzsche?
– Hallo i luken.
– The Supremes eller Dolly Parton?
– Ehm. Dolly?
– Pink Floyd eller Michael Jackson?
– Det blir som å sammenligne fugl og fisk. Jeg spiser begge deler og DIGGER begge to!
– Prince eller Black Sabbath?
– Nei, det går ikke å sammenligne.
– Edvard Munch eller Pablo Picasso?
– Jeg får svare Munch. Han er jo min mann! Leste nettopp Den Munch jeg møtte for andre gang. Herlig fyr! Veldig bra skrevet, som om han står der lys levende i all sin kompleksitet. Har dere forresten sett hvor opptatt Munch er av månen? Han digga månen! Månen går igjen i så mange bilder, gjerne som speilbilde reflektert i havet. Vi kunne snakket lenge om Munch – og Picasso også, for den saks skyld.
