Skal vi tro Tomorrow We Move To Hawaii, som har fått voldsom skryt av selveste Little Steven, cruiser de rundt på en kjølig syntbølge med neven i været mens de lar seg inspirere av hiphop. Popklikk har snakket med Eyvind Brox og Marianne Stranger om bandets ferske skive, «Indépendance», inspirasjonskilder og ambisjoner.
– For uinnvidde; hva er bakgrunnen for bandnavnet?
– Navnet fant vi i en gedigen tagg på en vegg i Berlin. Av en eller annen grunn fikk vi fot med en gang. Det ga oss den der utopiske lengselen om at det finns noe bedre, noe å hige etter, som alle har på godt og vondt. Et håp om noe bedre. Siden vi slipper plate og greier, kan vi til og med røpe at det sto «Miami» og ikke «Hawaii» i taggen. Men selv om Miami er gøy, syntes vi Hawaii var bedre. Heller kokosnøtter og hulahula enn store muskler og rollerblades, tenkte vi.
– Hvordan vil dere beskrive musikken på «Indépendance».
– Vi cruiser på en kjølig synthbølge med neven i været. Vi har latt oss inspirere mer av hiphop denne gangen, og imellom punkete utrop og røffe basslinjer, ligger det et teppe av episk skandinavisk synthpop i bunn.
– Hvordan dukket ideen til det knalle coveret opp?
– Vi var av alle steder på Haiti og spilte inn musikkvideo til ”Bamboos Break”. Det var karneval, og hele byen Jacmel var snudd på hodet. Plutselig dukket disse tre sjarmørene opp, og det var ingen tvil- DER var coveret! Vi har jobbet frem resten av designet med Michalis Kavadias i LayerLove. Fantastisk bra fyr med en liten kneipe i Neunöln.
– Plukk ut to favorittlåter fra skiva og begrunn svaret.
– Ah, vanskelig, men hvis vi må velge to: ”Chin Up” fordi den har så mye vitalitet i seg, og den svinger på en deilig nerve av cacthy pop og hiphop- inspirert attitude. ”The Wall” fordi den har et herlig synthriff man kan flyte av sted og glemme alt for en liten stund.
– Hvilken av låtene på plata ga dere mest motstand?
– Vi slet mye med å godta at refrenget på ”Chin Up” skulle være med. Det var flott, men vi syns det føltes for banalt, og vi gjemte det bakerst i timeline. Men så fant Ådne det og dyrket det videre inn i en popstil. Ganske rart at man sensurerer seg selv fordi det er for fengende. Det er vel et ønske om å utfordre popsjangeren litt også. Vi er jo hele tiden på grensen der.
– Hvordan har det vært å jobbe med Ådne Meisfjord og Bjarne Stensli, og i hvor stor grad har de påvirket sluttresultatet?
– Vi ville først leke fritt sammen med Ådne, skru på synther, trommemaskiner, utvide lydbildet å være frie. Deretter skulle Bjarne komme med pop-teften sin og rydde opp i galskapen. Akkurat sånn ble det faktisk, og begge to fortjener terningkast seks.
– Synes dere at det er litt stas å få skryt av Little Steven?
– Litt stas. Bare litt. He-he. Musikalsk sett så har vi jo ikke så mye til felles, og det var vel det som var morsomt med kommentaren hans. Artig fyr. “Tomorrow We Move To Hawaii, they sound like some kind of synth electro, scfi movie, you know the shit I don´t like. But this is fucking great!” (Little Steven)
– Når gikk det opp for dere at dere skulle lage musikk sammen?
– Det var på en hagefest i Holmenkollen ”back in the days”, etter at sola hadde stått opp. Da kan det gå opp litt av hvert for en, men dette ble jo faktisk noe av.
– Hva slags musikk hørte dere på i ungdomstiden?
– Jeez, det var mye rart. Vi spilte begge i rockeband, og det gikk vel mye i grønsj og rock og alt som var skittent og rart. Fugazi, Sonic Youth, Jesus Lizard, Tom Waits, PJ Harvey, Dead Moon. Etter hvert gikk det mer i hiphop og jazz.
– Hvilke planer har dere for framtiden?
– Foruten å flytte til Hawaii? Vi må vel spille masse gigs og gi ut noen plater til før den tid. Fortalte vi at tekstene på plata blir gitt ut i bokformat? Tegnet av Marianne, med designerhjelp fra Michalis.
– Hvem er tidenes kuleste sanger?
– Tom Waits.
– Fortell om tre album som har betydd mye for dere.
– For Marianne har disse tre betydd mye:
Sonic Youths ”Dirty”: Er egentlig umulig å velge blant deres album, men denne var viktig i min ungdom for det hadde en ekstremt inspirerende energi og skittenhet, og en slags » i helvete heller, dette skal utrykkes og med både skjønnhet og råttenskap»
Pixies’ ”Dolittle”:Galskapen og melodiene, de absurde tekstene og de elskverdige gitarpassasjene
Motorpsycos » Trust Us». Husker Eivind Henjum (sprutbass, og Eyvinds fetter) kom på et nachspiel og måtte vise meg noe viktig. Kanskje var det måten han helliggjorde plata på, men det ble som om de var overjordiske. Det var så mange detaljer og spennende oppbygginger. Og jeg prøvde å være Snah i årevis.
– Velg mellom følgende:
– Blondie eller Talking Heads?
– Talking Heads fordi de kan man høre på ennå å oppdage nye ting. Jeg har hørt mye mer på Blondie, men syns det mer er enkelheten i låtene og hennes attitude som fenger nå.
– The Beach Boys eller Prince?
– The Beach Boys fordi de har så utrolig vakre harmonier og man føler at livet er skikkelig i vater, selv med melankolske stemninger.
– New Order eller Alice Cooper?
– New Order fordi de har en fantastisk sound som virkelig aldri føles utdatert. Men også fordi de kom fra organisk bandmusikk akkurat som oss.
– Neil Young eller Bruce Springsteen?
– Bruce Springsteen for ellers blir sikkert Little Steven sur på oss, og det ekke no særlig akkurat, hehe.
– Kraftwerk eller Pulp?
– Kraftwerk fordi de herlige tyskerne klarer å rendyrke enkelhet på en genial måte.
– Fleetwood Mac eller Pet Shop Boys?
– Pet Shop Boys. Syns de er litt masete noen ganger, men produksjonen på » Most Incredible Thing» er super, musikk til en HC Andersen ballett, forresten.
– The Ramones eller Michael Jackson?
– Michael Jackson for han hadde en vanvittig popteft, og ingen beveger seg som han. Og den apen han hadde var et festlig innslag.
– Nirvana eller Madonna
– Nirvana fordi energien og råskapen deres er så utrolig. Også låtene, seff.
