Oj, oj, oj som vi elsker den nye skiva til Tommy Tokyo, ”Hev deg over det derre der”. Den nekter å slippe taket og kommer garantert til å være på pallen når plateåret 2015 skal oppsummeres.

Popklikk har snakket med Tommy om platas tilblivelse, døden og musikalske forbilder.

Les Popklikks anmeldelsen av «Hev deg over det derre der» her

– Var det viktig for deg å fremføre akkurat disse tekstene på norsk?

– Ja, det ble det når jeg oppdaget at tekstene hang sammen på sett og vis. Det er meninger om mangt her, og temaer som ikke nødvendigvis er ihjelsunget fra før.

– Er ”Hev deg over det derre der” et konseptalbum? Om så er tilfelle; hva er den røde tråden som snirkler seg gjennom skiva?

– Konseptalbum høres noe skummelt ut, men plata innehar muligens kriteriene for et konseptalbum. Den røde tråden er den tekstlige tematikken.

– Popklikk skriver at ”Hev deg over det derre der” utfordrer det bestående på en vakker måte som også gjør litt vondt. Hva tenker du om det?

– Jeg synes det er en god oppsummering av albumet.

– Hvordan vil du beskrive musikken på plata?

– Ganske spartansk og åpen, luftig i uttrykket. Plenty med plass til tekst og vokal.

– Hvordan ble samarbeidet med Siri Nilsen en realitet?

– Jeg mailet over en demo, med ønske om at Siri skulle bidra med sin vakre stemme. Etter en dag eller to, fikk jeg svar av Siri, at det ville hun. Da ble jeg glad.

– Var det noen plater eller bøker som ga deg ekstra inspirasjon da du skrev låtene til skiva?

– Sangen ”Det lille livet”, fikk navnet sitt etter en bok av Steinar Lem. Ellers var det ikke så mye research.

– Når og hvordan dukker låtene opp i hodet ditt?

– Det kan gå lang tid mellom hver gang, men når det skjer, så lager jeg ofte flere sanger på kort tid. Gjerne sent om kvelden/natta, når de andre har falt til ro.

– Fortell litt om innspillingen av plata.

– Den ble spredd utover flere økter og studioer. Rett og slett en ganske kaotisk seanse, som løste seg til slutt.

– Hvordan dukket ideen til coveret opp?

– Det var vel et ønske fra plateselskapet at jeg på en eller annen måte skulle være med på coveret. Jeg nevnte det for coverkunstneren Veronica Norman Jensen, og hun kvitterte med tegningen(e)

– Hvem eller hva beundret du mest da du vokste opp?

Som barn var det jo foreldrene mine. Som ungdom var jeg ekstremt opptatt av hårsveisen min, og moppet jeg til butikken for å kjøpe noe for min mor, tok jeg ikke av meg helhjelmen når jeg parkerte, men gikk derimot rundt i butikken med hjelmen på og handlet.

– Har du noen tanker om hva skjer med oss etter at vi er døde?

– Jeg tror ikke det blir svart og ingenting når vi dør. Livet er for mektig til at alt bare er over. Jeg tror det er en slags reise, med eller uten Frodo.

– Hvilken plate har du spilt mest så langt i livet?

– Mulig det er albumet ”New York” av Lou Reed fra 1989.

– Velg mellom følgende:

– The Cure eller U2?

– The Cure uten den minste tvil. Robert Smith er en lidenskapelig vokalist, glemmer ikke første gangen jeg hørte ”Close To Me”.

– Kate Bush eller Dolly Parton?

– Kate Bush er den største artisten av disse to jentene, synes jeg.

– John Lennon eller Paul McCartney?

– Uten å blunke sier jeg John Lennon. Paul er god, men litt for mye flinkis.

Eagles eller Roxy Music?

– Roxy Music. Eagles blir til roadier når de sidestilles med Roxy Music.

– Thåström eller Ulf Lundell?

– Thåstrøm med sin tekstlige trygghet og ofte primale styrke.

– The Who eller The Byrds?

– Velger The Who her. De pønker The Byrds utover linja.