Hengekøye og smilefjes

Ahhhhhhh
Ahhhhhhh

Etter noen halvslappe utgivelser, har Josh Rouse endelig funnet tilbake til sitt gamle jeg.

Hans nye album, ”The Embers Of Time”, tar faktisk opp kampen mot hans to beste album så langt i karrieren, ”1972” og ”Nashville”.

Rouse har en enorm evne til å trylle fram melodier som setter seg fast i øret. Når dette toppes med en myk og varm stemme, er det umulig ikke å digge musikken som renner ut av hans skarpe og kreative hjerne. En hjerne som ved denne anledningen dveler rundt eksistensielle problemstillinger vi alle kan kjenne oss igjen i. At sangene sendertankene til artister som Neil Young, Bob Dylan, Ryan Adams, Conor Oberst, Glen Campell og Prefab Sprout, svekker på ingen måte lytteopplevelsen.

Det tok en runde eller to, før jeg slapp jubelen løs, men nå svinser og svanser låtene forbi med smilefjes opp til hårfestet. Låter med begge beina planta i popen og rockens tegn, krydret med både elementer av  country, blues og jazz både litt her og litt der.

Fordi jeg har blitt veldig glad i albumet, er det vanskelig å trekke fram noen gullunger, men om jeg må går jeg for ”Some Days Are Golden All Night”, ”New Young”, ”You Walked Through The Door”, Pheasant Feather” og ”Crystal Falls”.

”The Embers Of Time” passer utmerket om man skulle få lyst på en øl eller to idet solen svinner hen og stjernene titter fram. Skulle man tilfeldigvis ha en hengekøye i nærheten, er det bare å slenge seg nedpå og smile til gudene.

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1759