– Nå bare gråter jeg, det er bitre tårer. En ting er at Elvis gikk bort i 1977, en annen ting at River Phoenix forsvant i 1993, men nå er jaggu meg Ben E. King forsvunnet fra denne verden også! The King is gone!
Herman detter ned i Popklikk-sofaen med et drønn. Fjærene i sofaen protesterer heftig, men må gi seg når den tresifrede, sorgtunge Popklikk-medarbeideren utnytter tyngdekraften.
– «Stand by Me» var jo helt strålende. At Ben E. inspirerte navnebror Stephen King til å skrive boken som var grunnlaget for filmen var jo helt gennialt. Den låta altså… Herman tygger litt på det han nå skal si….den låta inneholder mye. Vi snakker dybder.
– Jeg tror ikke…Espen gløtter opp fra musikkmagasinet Mojo og skal til å komme med dagens første innvending, men Herman bare avfeier ham med en kjapp håndbevegelse.
– Så dere filmen eller? Jeg begynner å skjelve bare jeg tenker på den. De fire gutta spiller jo helt glimrende, for et samspill! Greit, ingen av de gutta ble skikkelig store filmstjerner etterpå, men den filmen inspirerte meg til å dra til Statene.
Elise begynner så smått å glise. Hun har hatt et halvt øre med i samtalen, mens hun dundrer ut den tredje Popklikk-saken på 24 timer.
– Statene. Har du vært i USA? Og er det noen som fortsatt sier…Statene?
– Redaktøsen, slapp off litt’a! Ja, som du hører så sier jeg Statene, så det er «noen» som faktisk sier det. Dessuten, jeg studerte der i tre år. Eller, studerte…jo, fruen og jeg dro rundt i vår grønne Pontiac Bonneville og studerte amerikansk kultur. Det kan jeg definitivt si at jeg gjorde, sier Herman og fortsetter:
– Men nå drar du meg bort fra temaet. Poenget var at River Phoenix ble favorittskuespilleren min. Han var jo knallkul som Chris Chambers i filmen og kun to år etter spilte han i nok en innertier: «Running on Empty» fra 1988. Det er selvsagt ikke tilfeldig at filmene har titler etter sangtekster fra noen av mine favorittlåter. Jackson Brownes sang er jo en gedigen højdare.
Espen rører litt mer på seg. Fjærene i sofaen begynner å blir urolige, de skjønner kanskje hvor det bærer hen. Nok en musikknerdekrangel er under oppseiling.
– Jeg er ganske sikker….Espen er litt rødere i toppen og forsøker fortvilet å komme til orde.
– Du er for sikker, Espen. På alt mulig! Men dette vet jeg ganske mye om, 80-tallsfilmer + 60- & 70-tallmusikk. Det er ingen som slår meg på quizer når de kategoriene dukker opp. Hvem skrev en annen soulklassiker «When a man loves a woman»? Percy Sledge, han med det gedigne mellomrommet. Levi’s-reklamen vet du. 1987, deilig dame dro på seg 501 på senga…
– Stopp! Det er greit, du kan en hel del unyttige fakta om mange ting, stemmer det. Men vi trenger ikke vite alt som rører seg i huet ditt, sier redaktøsen og blir en smule irrettesettende.
– Percy døde nettopp han også, én etter én forsvinner soullegendene. Det må da være mulig å ha en faglig fokusert diskusjon, også i denne redaksjonen av deadbeats og kjendisjegere.
Herman gliser og skal til å reise seg da Espen utbryter, i et rasende tempo:
– Stephen King’s novelle, som filmen fra 1986 er bygget på, heter «The Body». De skiftet kun navn til «Stand by me» fordi de var engstelige for at man skulle tro at ungdomsfilmen var en halvpornografisk lavbudsjettare. Stephen King fortalte ved 25 årsjubileet etter utgivelsen at det var den første filmen som var en vellykket gjengivelse av en av hans bøker. Og River Phoenix ble vel spesielt kjent etter sin død, som en James Dean. Med unntak av at Phoenix var veganer og dyreaktivist, det var nok ikke Deano…
Herman og redaktøsen ser måpende på Espen. Så ler de, nei, de skoggerler og rister på hodet. – Da var vi i gang igjen, mumler tøsen. – The King is gone, but he is not forgotten, fortsetter Herman.
– This is the story of the Johnny Rotten, synger de tre sammen i kor og bryter ut i noen heftige luftgitargrep.
(It’s better to burn out than to fade away)
https://youtu.be/0O1v_7T6p8U
