I en verden der det er ytterst populært å vri og vende på stemmen for å vise hvor ”flink” man er , oppleves det befriende og godt å høre på Dyveke Kuløy.
En artist som har fokus på det genuine og naturlige, fremfor det tilgjorte og jålete når stemmen slippes fri. En stemme med et volum og en kraft som gjør at man blir glad langt inn i sjela.
Dyvekes selvtitulerte debutalbum trenger seg uanstrengt på lytteren og tryller fram en rekke låter det er svært vanskelig å frigjøre seg fra.
Låter som sender tanker til den amerikanske vestkysten og band som Fleetwood Mac, og da spesielt Christine McVie, Carly Simon, Carole King og Jackson Browne. Når hun beveger seg til de britiske øyer, er det i hovedsak Kate Bush og Alison Moyet som titter fram mellom tangentene. Norden? Hallo Safride og Hilde Marie Kjersem.
Albumet bygges i stor grad rundt Dyvekes stemme og hennes kjærlighet til pianokrakker. Noe som er med på å gi platen en behagelig, men også intens og dramatisk tilstedeværelse. Måten tangentene beveger seg lekende lett rundt i lydbildet, tilfører platen både en struktur og en melodiøs kraft som åpner opp døren til låter fra den øverste hylla i sjappa.
Alle låtene bidrar på hver sin måte til at helhetsinntrykket blir både variert, vakkert, dramatisk og melodiøst. Noe av grunnen til dette skyldes trolig produsent John Agnellos følsomme og kloke tilnærming til Dyvekes sterke sider. Ved å legge inn både steelgitar, cello og tidvis subtile ”gitarvegger”, tilføres plata en musikalsk temperatur som bygger opp under Dyvekes stemme og kjærlighet til pianoet. En tilnærming som tilfører musikken substans, troverdighet og massevis med sjarm.
Plata har løpt rundt i hodet mitt flere ganger de siste dagene. Noe som er nødvendig for at låtene skal falle på plass. At mange av dem tikker inn rett før tre minutter-linja brytes, gjør at det ikke er rom for verken overdrivelser eller musikalsk tullball. En innstilling som, foruten å treffe meg midt i hjertet, tilfører låtene både energi og friskhet.
Konklusjon: Sleng deg ned i godstolen, sprett opp Proseccoen og begynn med låter som ”Gratitude”, ”Iceberg”, ”Venus” og ”Gabriel”. Idet lykkefølelsen kicker inn, holder du deg godt fast i stolen og lar det stå til. Du kommer ikke til å angre. Banna bein!
