PLATEANMELDELSE: Jim Sullivan: «U.F.O.»

At nesten ingen har hørt om Jim Sullivan er, som vi sier på fagspråket, jævla trist. Han hadde nemlig fortjent store mengder med oppmerksomhet, mannen som en dag i mars 1975 bokstavelig talt ble visket ut i New Mexico.

At den første skiva fra ’69 heter «U.F.O.», vil trolig få enkelte til å hevde at Jim ble henter av utenomjordiske romvesener. Noe som er en plausibel forklaring om man enten har som hobby å stave kokelimonke bakvendt eller tror at Julenissen er storebroren til Adventsjiraffen.

Sannsyneligheten for at Jim Sullivan ikke lever er selvfølgelig stor, men etter å ha hørt «U.F.O.» bærer jeg i meg et disneyaktig håp om at han sitter og tvinner barten sin på en bortgjemt plass sammen med en dverg eller to samtidig som han storkoser seg med anmeldelsen av skiva i siste utgave av Mojo.

«U.F.O.», som i disse dager gis ut på lille Light In The Attic, er nemlig så fin at den uten problemer kan klassifiseres som en «Buried treasure». Låtene, som ikke trenger å mase om oppmerksomheten, de slipper nemlig stort sett inn på første forsøk, veksler mellom å sende tankene til Cat Stevens, Scott Walker, The Doors, Love, Bob Dylan, Nick Drake og Jimmy Webb. At medlemmer fra legendariske The Wrecking Crew er med på å forme lydbildet, er etter min mening et stort pluss.

At de fleste av dem er ikledd deilige stryke- og/eller blåsearrangementer, gjør dem bare ekstra deilige. Noe du, kjære popklikker, vil forstå etter å ha hørt tittellåta, «Jerome», «Roll Back The Times», Rosey», «Highways», «So Natural» og «Johnny».

Skulle du være så heldig å få et glimt av 41-åringen i en eller annen platesjappe, er det bare å røske av seg silkehanskene og klinke til. Alt annet ville, som det heter på fagspråket, være jævla teit.