– Halla!
Både Herman og Elise skvatt da Espen raste inn med Kiwi-posen i ene hånda og et stort glis om munnen. – Har nettopp snakket med muttern, og vi skal feire jubileet.
Herman himlet og satte seg foran tasturet igjen, mens Elise så ut som et spørsmålstegn. – Det er 40 år siden politiet bar meg på gullstol gjennom Ekebergjungelen. Hadde reddet den gjeveste politibikkja deres fra å bli overfalt av to voldsmenn. De var svære altså, minst 120 kg hver, men ble redde da jeg storma mot dem.
Elise snur seg mot Herman. – Espen tar seg tydeligvis fri i dag, men er du snart ferdig med Springsteen-saken? Kan jo ikke ta så lang tid å skrive en jubileumssak om «Born to Run»!
– Bare jeg slipper alle forstyrrelsene, jeg, så går dette fint, glefser Herman tilbake. – Den der døve historien til Espen har’n jo fortalt hundre ganger før.
«The hungry and the hunted. Explode into rock ‘n’ roll bands. That face off against each other out in the street. Down in Jungleland»
https://youtu.be/N9LMiqy3hfI
– He he, morragretten, Berg? Jeg har jo ikke fortalt alle detaljene: Hvordan jeg stakk av hjemmefra for å dra nedover Alnaælva på en flåte. Det viste seg at den var blitt ødelagt av noen kjipe hobos som trengte trestokkene til ved. Dermed ble jeg med advokat Hermansen tilbake til Ekebergsletta. Han pleide jo å turne i stengene på trikken, men den dagen hadde han lyst på en luftetur.
– Ja ja, avbrøt Herman. – Så hørte du skrik og bjeffing fra skogkanten. Byoriginal Hermansen stakk motsatt vei, mens du ble nysgjerrig. Du så to digre fyrer som dæljet løs på en schäfer med kjetting og løp rett bort til den ene og sparket ham i skrittet mens du skrek «banzai!» Den andre ble så overrasket at han begynte å le. Det var da du tok lighteren og tente på skjegget hans. Det luktet svidd i skauen i 20 år etterpå. Ja, du har fortalt noen detaljer tidligere, så vidt jeg kan erindre.
«Don’t turn me home again, I just can’t face myself alone anymore Don’t run back inside, darling, you know just what I’m here for So you’re scared and you’re thinking that maybe we ain’t that young anymore»
Espen dro litt på det. – Ikke helt. Det var nok Hermansen som skrek ‘banzai!’ og som brukte fyrtøyet…
– Hæ??!! Du har jo hele tiden fortalt at han stakk! Hva bidro du med da?
– Jeg var moralsk støtte. Ikke det at han trengte noen, han greide seg ok på egen hånd. Han stakk ETTER at dette var skjedd, forklarte Espen litt lavere.
– Du ble dagens helt, men helten var egentlig en annen? Hahahahaha, morsomste jeg har hørt på lenge! Lykke til med feiringa! Mor din blir sikkert stolt av deg når jeg forteller den egentlige ‘storien’. 
– Du våger ikke!!! Espen ble gråere enn vanlig. – Den offisielle historien er at jeg reddet den bikkja. Har til og med medalje på det. Muttern skal ikke tro noe annet.
– Å deilig, da har jeg noe på deg, Amundsen, sa Herman. – Jeg kan love deg at jeg skal bruke det for alt det er verdt.
Espen gryntet og satte seg ned. Elise løftet hodet og satte blikket hardt i Herman: – Akkurat nå skal du bruke alle dine krefter på å lande saken om Bruce Springsteen. Ellers må vi kanskje vente til 50 årsjubileet for gjennombruddsplaten hans. Skjønner ikke at det er mulig for dere to surrehuer å bruke så mye energi på fjas.
– Slapp av nå da. Tenk deg Springsteen i starten av karrieren’a: Nye Bob Dylan? The future of rock’n’ roll? My ass!!! Bruce Springsteen er en amerikansk folkemusiker som later som han er tøff. Gleder meg til å publisere denne, redaktøsen. Her kan det bli bråk!
https://youtu.be/VKHV0LLvhXM
