Espen løp bort til vinduet. Han synes så tydelig han hadde hørt rauting. Men han så ingenting, det må ha vært lyder i hodet. Nei…der var det igjen, denne gangen nærmere. Han kikket mot høyre der lyden kom fra. Og da så han det; synet han sannsynligvis alltid hadde fryktet: Herman med cowboyhatt, ridende på ryggen av en ku.
«Yiiihaaaa!» skrek 50-åringen, mens kua så bestyrtet fremfor seg. – Kom igjen, ditt gamle øk! gaulet Herman mens han veivet med hatten, helt uten tanke for at kallenavnet kunne såre kuas følelser. Han drev kua fremover mot Popklikk-inngangen. Og før Espen hadde fått sjansen til å si nøff, braket skallen til kua mot ståldøra til Popklikk.
– Åpner du? Hermans øyne hadde en merkelig glans, men stemmen var ren og klar. – Nå?! Espen nølte, mens den høyre pailabben hvilte på dørklinken. Så tok han sjansen og gløttet på døren. Det skulle han selvsagt aldri ha gjort.
Herman skrek «yiiihaaaa!» nok en gang, denne gang med et volum som til og med gjorde vondt for redaktøsen og hennes sensitive øreganger ti meter lenger inn. Øya til kua var nå så store som tennisballer, og øyeeplene truet med å bli til serveess servert nykommer Amund. Espen la seg flat ned på gulvet, med magen mot linolumen og hendene over hue.
– Kumassasje!! skrek Herman og inn trampet Dagros. Hun klatret på fire bein over englevingene til Espen og rett bort til redaktøsen.
https://youtu.be/DPH2X70qlC8
Kua stakk snuten inn i ‘tøsens blonde frisyre og åpnet kjeften høyt. Til og med Herman skvatt da Dagros slo til med dagens høyeste raut. Espen klarte såvidt å kare seg på beina og stotret: – Hva skyldes så denne utsøkte gleden? Popklikk-medarbeideren hadde glemt at ironikerne på 80-tallet var blitt en fotnote i samtiden, dermed skled ironien ubemerket inn i hjørnet og havnet under det ene stolbenet.
– Ok, jeg skylder dere vel kanskje en forklaring, sa Herman med sitt skjeveste flir. Resten av Popklikk-redaksjonen nikket svakt og ventet. Herman la som vanlig inn en kunstpause, dro pusten dypt og utbrøt: -…men den forklaringen får dere aldri. Kun noen ‘clues’. Jeg kan si dere så mye at denne kua skal til Drammen den 2. august. Med meg på ryggen. Tror kanskje vi skal ta toget, ellers må vi starte dagen før på ferden.
Det ble stille i Popklikk-lokalene. Til og med kua, hvis egentlig navn var Dagny, ventet på fortsettelsen. – Ok, et hint til da: Union Scene, med resten av kulten
– Ja, dette hjelper jo mye…Denne gangen var det Amund som dro frem det ironiske fliret. Herman ignorerte ham fullstendig og begynte på den tradisjonelle kunnskapsutskjellingen, som vanligvis er forbeholdt kultfigurer som Barry i «High Fidelity»
https://youtu.be/1smfdddO9SA
– Det er jo skandaløst at dere ikke gjetter dette nå. Bandet jeg snakker om har aldri vært i Norge. De har holdt på i 45 år og så velger de å dra til Drammen! Det blir deres første møte med vårt vakre land, i seg selv er det helt på jordet.
Herman trakk såvidt pusten, og redaktøsen så sitt snitt: – Drammen er da blitt veldig bra, langs elvebredden… Herman brød seg ikke det døyt om hierarkiet i redaksjonen og fortsatte ufortrødent videre:
– Christopher Walken – Saturday Night Live – De blå østersene. Hva mer trenger dere?
– Å, du mener Blue Oyster Cult på Union Scene den 2. august? Det er da gammelt nytt. Jeg er på ferie, og uansett hadde jeg ikke dratt, sier Espen. Dagny, som til daglig har en vakker bakoversveis, får plutselig luggen slengt fremover, da Herman åler seg over hodet på kua og dumper ned foran PCen sin.
– Du har altså ikke sett «More cowbells?» Meningsløst. Livet er jo tomt uten: Christopher Walken som Bruce Dickinson, THE Bruce Dickinson…Will Ferrells mage tyter ut overalt, mens han terger de andre bandmedlemmene…Den er klassikeren over alle klassikere. Og i sentrum? Kubjella på «Don’t Fear the Reaper». Jeg kan gjerne se den 100 ganger til…OL på Lillehammer go home. Slik skal en kubjelle trakteres!!
https://youtu.be/3Ufj5P3W7Jw
