Tittelen på denne saken er egentlig misvisende. Det er ingen av disse mannlige artistene som er fine på håret. Dessuten er det langt fra balanse i frisyrene.
Vi kunne gjerne kalt saken «Bad hair day blues». Gjennom tidene har det vært gjort utallige forsøk på å ødelegge platecovere, salgsplakater og musikkvideoer med de mest hårreisende frisyrer. Det gjelder spesielt de mannlige stjernene. Mulig vi tar feil, men håret spilte en langt større rolle for artister før enn det gjør i dag.
Vi har noen klassiske eksempler på mannlige frontfigurer som burde ha skiftet frisør.
Jerry Lee Lewis, aka «The Killer», er en klassisk rock’n’ roller. «Whole Lotta Shakin Going On» er en av signatursangene hans og jaggu spørs det om han burde hatt så mye hentehår i sideskillen.
Human League slet også med hentehår, selv om det fantes langt mer avanserte hårprodukter på 80-tallet. Phil Oakey brukte muligens en del av disse produktene , men da slett ikke på den rette måten.
Flock of Seagulls var langt fra så populære som Human League. Kanskje kom det av at vokalist Mike Score stadig fikk håret i øynene og ble distrahert?
Jeg husker godt min aller første Roskilde-konsert noensinne. Det regnet som det alltid har gjort, og vi hadde hoppet over gjerdet, uten penger. Jeg eide selvsagt verken paraply eller regntøy, og satt under et kafébord og så på The Alarm fra Wales. Det var virkelig en hårreisende opplevelse.
U2 på begynnelsen av 80-tallet så heller ikke bra ut, med sine harde forsøk på å etablere et berømt høysåteband fra Dublin. Se spesielt bassist Adam Claytons afroforsøk i konserten fra Belfast (1981).
The Beatles skapte også oppstuss (pun intended) med sine frisyrer. På en turné i 1964 greier en av reporterne å spørre hvor ofte mop-gutta vasket håret.
Det er utrolig mange hårete artister fra 60- og spesielt 70-tallet vi kan dra frem (ikke minst hippiene), men vi lar de fleste med hår og skjegg være i fred.
Likevel må nok pønkernes frontfigur, Johnny Rotten aka John Lydon, nevnes. Han brukte jo hårsveisen til å forme imaget sitt både i Sex Pistols og PIL.
Vi kan heller ikke komme utenom Keith Flint i Prodigy. Teknogutta har langt mer til felles med pønkere enn man skulle tro. Har du vært på Prodigy-konsert, glemmer du det ikke. Det gjør heller ikke ørene dine.
Hjerteknuseren Michael Bolton slet ikke med konseptet «kort foran – langt bak». Usikker på om det imidlertid var den korrekt beslutningen, selv om han har basert en hel musikarriere på den frisyren.
Men de aller frekkeste hårstråene finner vi nok hos Slade fra Wolverhampton. Hvor håret egentlig slutter og skjegget starter hos vokalist Noddy Holder er fryktelig usikkert. Gitarist Dave Hill var kjent for sine glamrockaktige, sølvglinsende klær som endte i særdeles høye platåsko. Håret så dessuten som det var klippet med en hagesaks.
https://youtu.be/VxFHTxI_dzs
PS! Her er September When og Morten Abel intervjuet av Øystein Bache i 1990. Kommentarer blir overflødige…
