Popklikk har snakket med norske Darling West som forleden fikk Dagbladets anmelder til å hevde at bandet spiller fletta av de fleste i countryhovedstaden, Nashville.

– For uinnvidde; hva er bakgrunnen for bandnavnet? 

– Darling West var den første låta Mari og Tor Egil skrev sammen, på en støl inne på fjellet på Ål. Mari hadde lagd en melodi, og teksten kom til mens vi var på blåbærtur en vindfull høstdag. Å finne bandnavn må være den vanskeligste delen med å starte band, så i jakten på det rette navnet for oss dukket dette forslaget opp og vi syns det var like fint som noe annet. Det henviser på et vis til vår kjærlighet til den amerikanske folkemusikken, som er en sjanger vi henter mye inspirasjon fra.

– Hvordan vil dere beskrive musikken på den nye plata, «Vinyl and a Heartache»?

– Tja, det er basert på akustisk folk/country, men med innslag av elektriske instrumenter. Et sted mellom «old-time»-tradisjonen og 60- og 70-tallets vestkyst-baserte countryrock, kanskje. Vi prøver å formidle stemningen i tekstene ved å lage et musikalsk landskap som både er åpent og detaljrikt.

 – Hva er du/dere mest fornøyd med på plata?

– Vi er vel fornøyde med at vi denne gangen også greide å begrense oss. Vi startet jo ut som en ganske dogmatisk, akustisk old-time-trio, noe vi dyrket på det forrige albumet ved å spille inn alt live sammen i studio. Når vi denne gangen hadde bestemt oss for å leke oss litt mer var det fristende å ta det enda lenger enn det vi endte opp med å gjøre. Vi føler at vi har greid å beholde vårt minimalistiske særpreg. I livesammenheng opptrer vi jo som regel som en trio, så det er viktig for oss at låtene er «nok» i det formatet.

– Plukk ut to låter fra plata som du/dere er spesielt fornøyd med.

– Vi liker godt «Vinyl and a Heartache», som også ble tittelsporet. Teksten beskriver følelsen av å bli forlatt og å søke trøst og oppmuntring i musikk. Country-ballader er en edel kunst, og vi gjør vårt forsøk på å bidra. Kjetil kom opp med et nydelig hook på pedal steel. «A Nobody’s Song» ble også veldig bra. Historiefortelling er en annen viktig del av tradisjonen vi står i, og vi har fått mye respons på at teksten og låta treffer noe hos mange. David Wallumrød bidro med fabelaktige linjer på synth på denne. Morsomt og spennende å dra inn et instrument som egentlig ikke hører hjemme i sjangeren, men som bidrar så mye til stemningen og blender perfekt inn.

– Hvordan jobber dere fram låtene og når og hvordan dukker de opp?

– De fleste låtene våre er skrevet på fjellet av Mari og Tor Egil. Vi synes det er vanskelig å finne roen til å samle seg om låtskriving i en hektisk hverdag hjemme, så å komme seg ut av byen har til nå vært oppskriften for å la melodiene og tekstene få mer plass. De fleste låtene starter som regel med at Mari har en melodi-idé som Tor Egil setter i gang med å skrive en tekst til. Så jobber vi sammen ut ifra det. Sangene er som regel klare når vi tar de med på øving til Kjetil, men også heretter kan det skje oppdagelser og endringer, ikke minst med Kjetils teft for gitarlinjer og arrangement.

– Hvordan fungerte samarbeidet i studio?

– Det fungerte helt strålende! Vi jobbet med produsent Even Ormestad, som er en kompis fra før, også på debutplata vår. Dermed er det lett å samarbeide, spesielt siden han ikke er redd for å si hva han mener, og vi etterhvert kjenner hverandre godt. Han er også flink til å få fram det beste i oss, og ikke gi seg før han mener det er bra nok. Vi hadde også med oss to fantastiske gjestemusikere, Thomas Gallatin på trommer og tidligere nevnte David Wallumrød, og de bidro også mye. Generelt var det irriterende god stemning. Tor Egil brygga håndbrygg to ganger om dagen, og god kaffe skaper godt arbeidsmiljø.

– Hvilken låt var den vanskeligste å fullføre, og hvorfor ble det sånn?

– «The Sweetest Tune» ble faktisk spilt inn to ganger. Det var den første låta vi spilte inn, og sant nok ble heller ikke den første låten vi spilte inn på vår debutplate så bra som vi ønsket. Den heter «12th & Porter», og ble faktisk spilt inn på nytt til denne platen. På «The Sweetest Tune» bestemte vi oss for å ha trommer etter at vi hadde spilt den inn som trio, og derfor valgte vi å starte på nytt for å kunne legge trommer først. «No More» var den siste låta vi skulle gjøre, og utfordringen var å finne den rette stemningen. Mørk og atmosfærisk. Vi endte opp med en ganske lang gitardel i midten som vi følte førte låten dit den skulle.

– Når og hvordan møttes dere?

– Mari og Tor Egil hadde vært sammen i flere år før de starta bandet. Fra å tenke at det var best å la være å jobbe sammen vokste gleden over å spille sammen plutselig seg veldig stor da vi fant denne låtskriverkjemien på fjellet. Dessuten var tanken på å kunne bruke mer tid sammen forlokkende, siden begge var opptatt med musikalske prosjekter på hver vår kant. Ved å starte band ble det mulig å jobbe sammen og reise sammen i større grad. Vi fant raskt ut at vi hadde lyst på et tredje medlem, og da stod Kjetil øverst på lista.

– Hva slags musikk hørte dere på i ungdomstiden?

– Her er spennet stor mellom bandmedlemmene og ungdomstida er lang, men vi prøver. Mari hørte på Cocteau Twins, Kate Bush og Spiritualized. Tor Egil spilte bass og hørte på Red Hot Chili Peppers, Jaco Pastorius og metal. Kjetil digga The Colors Turned Red, Deep Purple og Led Zeppelin.

– Plukk ut tre album som dere aldri blir lei av ?

– Mari: Gillian Welch, «Revelator». Gillians stemme og låtskriving blir man aldri lei, og dette albumet er et av hennes beste. For ikke å snakke om gitarspillinga til David Rawlings som bidrar til at dette er et tidløst album.

– Tor Egil: The Band, «The Band». Altså, jeg er så til de grader blodfan av The Band, og dette var min introduksjon til dem. Må vel være snart tjue år siden første gang jeg hørte denne plata. Jeg spilte gitar i countryrock-band, og Robbie Robertson var min største gitarhelt. Så oppdaget jeg tekstene. Landskapene og historiene de malte ut. Den uovertrufne flerstemte vokalen. Og ingenting har lært meg mer om sving enn å høre Levon Helm spille trommer. Makan!

– Kjetil: Traveling Wilburys Vol. 1. Første vinylen jeg kjøpte for egne ukepenger i 1988. Har fulgt med meg i alle 28 år siden den gang på walkman, discman, minidisc, iPod og nå på vinyl igjen. Knallsterke låter og tidløs produksjon.

– Hvem er tidenes tøffeste vokalist?

– Her lar vi vår egen vokalist få svare:  Det er jo ikke enkelt å skulle plukke ut en her. Musikkhistorien er stappfull av gode vokalister med særpreg og skills, så jeg kommer sikkert til å ombestemme meg til uka, men i dag tror jeg at jeg lander på Elisabeth Frazier fra Coctau Twins. Det registeret av klanger og karakter hun har å «spille» på er helt ufattelig. Det vekkes så mye følelser av varierende slag av å lytte til henne, og teksten er jo umulig å tyde, så dette gjør hun bare med stemmen sin. Balsam.

– Velg mellom følgende artister ?

– The Byrds eller The Clash?

– The Byrds er en inspirasjonskilde for vår del. Særlig countryrock-perioden.

– Bruce Springsteen eller The Ramones?

– Her må det bli Bruce Springsteen. For en låtskriver og artist! Har levert kontinuerlig siden han begynte, og gjør det fortsatt. Sterkt!

– Fleetwood Mac eller Jackson Browne?

– Altså, dette er utrolig vanskelig, men det bør vel bli Fleetwood Mac, spesielt siden vi covrer dem på plata. Men Jackson Browne er så bra at dette føles litt urettferdig.

– Elvis eller Johnny Cash?

– Denne er heller ikke lett, men Mari har hørt på Johnny Cash siden hun var bitteliten, siden faren hennes er en stor fan.

–  Gram Parsons eller Big Star?

– Gram Parsons er svært viktig for oss, og vinner denne lett. Hans «Cosmic American Music» er uten tvil en stor inspirasjon, og noe vi hørte mye på før vi skulle i gang med innspillingen av «Vinyl and a Heartache»-albumet.

– Joni Mitchell eller Kate Bush?

– Ouch, denne var lei, nærmest umulig. 51% i favør Joni Mitchell. Hun får den siden hun banet vei med sin bruk av mountain dulcimer, som Mari også spiller, og siden Tor Egil har hørt i hjel alle Joni-platene som Jaco er med på.

– The Beach Boys eller Led Zeppelin?

– Led Zeppelin, men lett var det ikke. Et fabelaktig rockeband som svingte som besatt. Utrolig gode musikere og en enormt bra vokalist.

– Ryan Adams eller Tom Waits?

– Ryan Adams. Vi elsker jo Gillian Welch og Emmylou Harris, og dermed har «Heartbreaker» vært obligatorisk lytting. Men han står godt på egne bein også.

–Wilco eller The Cure?

– Wilco. Spesielt Tor Egil har et nært forhold til dem. Igjen et fantastisk bra band med strålende låter og kreative arrangementer. Og å få med Nels Cline i bandet var en genistrek!