Søndag morgen. Stille som i graven. Minner som løper løpsk. Tilbake til stupetårn og halvfulle ølflasker.

Den søteste jenta i klassen smiler mot meg gjennom grenene fra et juletre sånn cirka 1974. Konturene av Top Rank rykker mot meg mens bølgene skyller opp på Brightons langstrakte strandpromenade. Sånn cirka 1979.

Skjedde det virkelig? Var jeg der? Har egentlig Rudolf en rød nese? Kunne jeg blitt fotballproff? Spiller det egentlig noen rolle?

Om livet går på skinner, har jeg sporet av for lenge siden. Om det finnes en grøft i veikanten, har jeg tilbragt flerfoldige timer i den i selskap med mine medsammensvorne.

Noe som er helt greit. Livet er jo bare noe som blir til mens vi vandrer rundt i altfor store sko uten lisser.

Først når jeg faller til bakken og eksistensen på moder jord raser sammen som et finurlig korthus, vil kanskje sannheten om alle illusjonene tre frem fra en uvirkelig virkelighet.

Eller kanskje, om jeg har skikkelig flaks, forenes Beatrice og jeg i himmelrosen.

Uansett.

Jeg gleder meg ikke, men tenker at svarene blir spørsmålene. Og det er jo ganske stilig og en smule eksistensielt.

Søndag morgen. Stille som i graven. Helt til jeg setter på The Spilleliste (2). En spilleliste for de av oss som tror at livet er mer enn relativ tid, evige sannheter og en neve eller to med dollar.