Hvorfor i tjukkeste granskauen er det ingen som skriver om The Tydes fablefaltantiske (!) «Darren 4» i sine oppsummeringer av musikkåret 2016?

Popklikk-redaksjonen skjønner ikke en pukk og rister så hardt på hodet at julepyntet deiser i gulvet.

Dette skrev Popklikk-Espen for noen måneder siden:

«Gud bedre for ei plata. Har nesten ikke ord, jeg. Fullstendig slått i bakken, Knust av lykke.

Om jeg bare slenger rundt meg med en haug adjektiver? Absolutt ikke,  jeg mener det av hele mitt hjerte og minst halvparten av topplokket. For etter 10 års stillhet leverer The Tyde sitt beste album til dags dato. Noe som er veldig stas all den tid bandets tre tidligere album har fått meg til å hoppe himmelhøyt i stolen.

Om du ikke har hørt om bandet, er det ikke så merkelig. The Tyde, med base i Los Angeles, har alltid gjemt seg litt i kulissene. Eller kanskje bedre; bandets drivkraft og udiskutable leder, Darren Rademaker, er trolig mer opptatt av å lage kvalitet enn å sprade rundt i gatene med høy sigarføring.

På ”Darren 4” høres The Tyde ut som en herlig blanding av The Byrds, Lloyd Cole, Teenage Fanclub og det britiske kultbandet Felt (som Darren trolig elsker). Det låter frisk og oppløftende, tøft og mykt, saltvann mot surfebrett, melodiøst og avhengighetsskapende. Det bøttes på med gitarer i alle fasonger. Darrens skranglete vokal sjarmerer og jobber med halve livet som innsats.

Bidragsytere som Bernard Butler (Suede) og Neal Casal er med på å løfte låtene minst et par hakk, og den lett gyngende produksjonen løfter låtene opp på bølgetoppene Darren elsker å bestige på fritiden.

Å plukke ut enkeltsanger er fullstendig meningsløst. Her må alle med. Vi snakker bravo pluss på samtlige sju låter som i løpet av cirka 30 minutter skaper magiske tilstander.

Før hadde jeg bare «Scott 4″. Men nå har Darren slått fast at tallet fire (4), er et musikalsk lykketall for de av oss som søker det lille ekstra når stiften graver seg ned i rillene.»