Tom Skjeklesæther har plukket ut det han mener er de fire beste skivene fra det store utlandet i det mystiske og lett bedrøvelige året 2016.
1. Various Artists- Day of the Dead
Jeg kan ikke huske at det har skjedd tidligere. Årets beste album er et samarbeidsprosjekt, en såkalt tributeplate, der over femti artister viser sin kjærlighet til musikken som Grateful Dead skapte mellom 1965 og 1995, året da gitarist/ sanger Jerry Garcia døde.
Det har hendt at jeg har prøvd å forklare for utenforstående (flertallet) hvorfor jeg er i besittelse av mange, svært mange konsertopptak fra Grateful Deads over femti år lange historie.
Noen av dem huset i spektakulært designede bokser, som f.eks. Europe ´72: The Complete Recordings (22 konserter spredd over 73 CDer, plassert i en Amerika-koffert), May ´77 (5 konserter, 14 CDer) eller den ferskeste utgivelsen, utgitt i sommer, July 78 (5 konserter, 12 CDer).
Den mest velmenende responsen på et slikt forklaringsforsøk er som regel et glassaktig blikk og iver etter å skifte samtaleemne.
Men vi Deadheads er innviet i mystikken, Grateful Dead verken ville eller klarte å spille sangene sine likt to ganger. Og i disse variasjonene ligger det tilnærmet uendelig med store musikkopplevelser. Den sakte versjonen av «Friend of the Devil» fra Auditorium Theatre i Chicago 13. mai 1977 er rett og slett en åpenbaring, den klokker inn på 8 minutter og 38 sekunder og det er definitivt ikke et bortkaster sekund.
Ikke dermed sagt at Grateful Dead traff spikeren på hodet hver gang de stod på en scene. Av de ca. 1700 opptakene som finnes i deres såkalte vault, er det hundrevis som nok bør forbli der.
Følgende muntre historie fortelles om to deadheads som møtes i Haight-Asbury en mandag morgen.
— Fikk du med deg Dead i parken i går?
— Nei, dessverre..,
— Det var helt forferdelig, Jerrys gitar var ustemt, Bob sang surt og Mickey og Bill fant aldri grooven…
— Oi, det var leit.
— Men det værste var at de bare spilte i tre og en halv time!
I noen år kunne det se ut som om kunnskapen om Grateful Deads musikk skulle dø ut med det nye årtusenet, forbli et kjært ekko for den samtidige generasjonen eventuelt for deres reelle eller spirituelle avkom.
Men for sånn cirka ti år siden begynte Grateful Deads mange ikoniske t-shirts å dukke opp på musikkfans som ikke trengte størrelse XL og oppover, med andre ord unge folk. Av sammensatte årsaker har San Francisco-bandets musikk funnet veien til stadig nye artisters musikk, Grateful Dead-referansene har vært å høre i tiltagende sammenhenger. Produsenten/ artisten Jonathan Wilson har vært en markant viderefører. Wilson har til og med turnert med Bob Weir himself.
Merkelig nok er ikke Wilson å høre på Day of the Dead, 5 CD/ 10 vinyl-boksen som brødrene Aaron & Bryn Dessner fra bandet The National har hatt kurator-ansvaret for.
Men ellers er de fleste her, et representativt utvalg teller The War on Drugs, Phosphorescent & Jenny Lewis, Jim James, Courtney Barnett, Mumford & Sons, Kurt Vile featuring J. Mascis, Bonnie Prince Billy, Cass McCombs, Orchestra Baobab, Stephen Malkmus, Bill Callahan, Lucinda Williams, The Flaming Lips, Hiss Golden Messenger, Charles Bradley, Angel Olsen, Wilco og The National, begge de to siste sammen med Bob Weir.
Totalt 59 tolkninger av deadmusikk, fra deres patenterte countryrock til virkelig utflippede lydmalerier. Alt for mye til å gå nærmere inn på her. Men sanne mine ord, verdt en konsentrert dypdykk gjennom vinteren.
Jeg spilte av all musikken under en kjøretur fra Halden til Bergen og tilbake i november, og det gjorde virkelig opplevelsen til en helt unik «Long Strange Trip». Akkurat som med Deads egenfremførte musikk, for fullt utbytte må man orke å ta inn helheten, være med uansett hvor veien fører deg hen. Gjør du denne egeninnsatsen vil Day of the Dead få deg til både å oppdage/ gjenoppdage Grateful Deads magiske sanger og et knippe artister du ikke kjente til fra før.
2. Sturgill Simpson- A Sailor’s Guide to Earth
Jeg kom i skade for å se på Country Music Associations CMA Awards på TV tidligere i jula.
Der glitter, bomber, laser og tettsittende kjoler fullstendig overdøvet musikken. Hvilket i en viss forstand var til det beste, en verre samling 80s softrock og powerballader er det ikke mulig å presse inn i en (1) tv-sending. Hadde det ikke vært for at påfallende mange av de syngende deodorantene som jukket seg over scengulvet faktisk sang falsk, så hadde jeg veddet på at dette var et ubrukt playback utlånt fra en mislykka Bon Jovi-session for 25 år siden.
Men, under over under, countrymusikken har en ny generasjon artister som ikke gjør at du refleksmessig famler etter spyposen eller kjører av veien for å legge deg å sove om du skulle høre dem.
Sturgill Simpson (38) er mannen som rir først i en posse som også teller Margo Price, Sam Outlaw, Jason Isbell, Girls Guns & Glory (se under), Kasey Musgraves, Chris Stapleton, Jamey Johnson og Ashley Monroe.
Simpson la seg ut med Nashville da han i sommer sa hva han mente om at CMA ville innstifte en pris i Merle Haggards navn. Han gjorde det klart at Merle ga fullstendig f… i Music City USA.
Men Sturgill Simpson har nylig fått uventet støtte i sin karriere, hans tredje album, A Sailor´s Guide to Earth har blitt nominert til Grammy både i den generelle kategorien «Årets Album» og «Årets country album». I den første kategorien sammen med Adele og Beyoncé.
Simpson besitter stemmen som på et eller annet vis gjør at musikken hans lander som country, uansett om han blander inn store deler soul, psykedelia eller straight rock. Han følger sin egen nese, og holder armlengs avstand til de stramme formatene som dominerer countryradio i USA. Der det nærmest er en konkurranse i se hvor lite country man kan slippe unna med og pedal steel og fele overdøves gjennomgående av keyboards og gitarer med NRK-lyd.
3. Leonard Cohen – You want it darker
Ja, det høres umiddelbart ut som et rekviem, koringene som møter en når en setter på det som skulle bli Leonard Cohens siste album, You want it darker, utstyrt med en tittel som med blåsvart eleganse føyer seg inn i rekken av ironiske albumtitler fra de siste årene; Old Ideas (2012) og Popular Problems (2014).
Da Leonard Cohen fikk sitt store norske publikum med utgivelsen av albumet I´m your Man i 1988, drev musikkavisa jeg jobbet med, BEAT, en liten t-shirt-fabrikk på si.
Vi nappet sitatet «There’s a mighty judgement coming» fra det som kanskje er Cohens aller beste sang, «Tower of song», fikk grafiker Bengt Olsson til å lage bokstavene i gotisk marmor-design og bar skjorta med stolthet. Cohen smeltet sammen det ytterste alvor og den mest skarpslepne humoren på en måte som ingen andre.
Leonard var «Vår mann» Cohen og derfra og ut var alt han sendte fra seg gjenstand for dyp lytting hos hans store norske fanskare. Vi valfartet til konsertene hans, Langesund og Fredriksten festning i Halden vil bli husket også fordi Cohen spilte der og vi vil vitne til alle som vil høre om hvor stort det var å oppleve ham på scenen.
De åtte sangene som er å høre på You want it darker har til sammen alle elementene som har utgjort Cohens særpreg; gresk og jødisk folkemusikk, nennsom bruk av elektronikk, vakre kvinnestemmer, akustiske gitarer og en unik melodiøsitet som i 2016/2017 er på kanten til uutholdelig å lytte til. Akkurat nå er det den klagende fiolinen på «It seemed the better way», mesterlig spilt av David Davidson, som tar meg.
Det kommer til å ta lang tid å la alt dette synke inn, for å parafrasere Tom Russells sang om bluegrass-sangeren Jimmy Martin; The great Leonard Cohen´s gone dead.
4. Girls Guns & Glory- Love and protest
Dette skrev jeg om det amerikanske countrybandet Girl Guns & Glory nyeste album i Klassekampen for noen uker siden:
«Det går selvfølgelig an å bemerke at det som er årets beste rendyrkede countryalbum åpner med en sang som har tittelen «Rock’n’roll». Teksten starter slik: I’m a hunter collector of things, keeping on to a bad memory, keep me up till I drink myself to sleep …
Yes, rock’n’roll er det også, rock’n’roll som i en fet Tom Petty-låt, men når fuzzen skyves til side, så er dette også udiskutabel krystallklar country. Bak titler som «Wine Went Bad (But I’m Still Drinking)», «Memories Don’t Die», «Stare at the Darkness» og «Well Laid Plans» skjuler det seg den aldri feilende kombinasjonen av hardt tilegnet livsvisdom, gode melodier og gitarfarger i stram dressur.
Det er også plass til én coverlåt, et howdy til den uunngåelige musikalske rollemodellen, Gram Parsons. Bak den håpløse tittelen «Hot Burrito #1» skjuler det seg en av Grams tristeste og fineste, fra The Flying Burrito Brothers’ essensielle «The Gilded Palace of Sin». Ward Hayden foredrar den som foredlet countrysoul, pur kosmisk amerikansk musikk.»
Vil bare tilføye at Love and protest er plata å slå kloa i for de som har vært på leting etter en variant av Sam Outlaws Angeleno (2015) for 2016.
Girls Guns & Glory har lovet å komme tilbake for konserter i Norge i løpet av det kommende året. Når du har fått høre på Love and protest vil du innse at det kan bli årets mest obligatoriske oppmøte.
