– Åååååååååååå!! Hør den gitarsoloen ‘a, Amundsen!! Finnes det noe fetere?!!
Espen blir sittende med ansiktet i folder. Han stirrer rett inn i skjermen, uten å ytre en lyd. Redaktøsen og Herman hører knapt at han trekker pusten, så stillfaren er han.
– «Theme from Subway Sue». Det var den som startet det hele. Du blir dratt inn i universet til Pavlov fra første sekund. Det er så deeeilig, Amundsen!!
https://youtu.be/BrPrl3l-UB8
Espen leer fortsatt ikke på et øyelokk. Redaktøsen kaster et bekymret blikk over på Herman, som står der med et fåret glis og venter på en respons…som aldri kommer.
Redaktøsen føler hun må fylle det gedigne tomrommet i redaksjonslokalet:
– Pavlov? Han russeren med bikkjene? Jeg vet du har fått deg hund, Herman, men hva i all verden har Ivan Pavlov med Popklikk å gjøre?
Plutselig beveger Espen på seg. Steinansiktet sprekker opp i et enormt glis, etterfulgt av en klukkende, infam latter.
– Det er nok bare Herman som kommer drassende med nok et utdatert, gammalt band fra den tiden hvor ingen av musikerne husker hva de het. Spesielt innen progsjangeren er du spesialist på elendige band, som Marillion og han stinkende fisken som like gjerne kunne mimet en Genesis-låt. Har jeg rett, eller har jeg rett?
Herman stirrer på et punkt på veggen bak Espen. Det ser nesten ut som han forsøker å stirre Espen i stykker. Så ramler det ut, noe hulter til bulter:
– Pavlov’s Dog. INNIHÆLVETE, VI SNAKKER PAVLOV’S DOG!!! 70-tallets kanskje mest skjulte skatt. Pavlov – russere – bikkjer…!! Herregud, jeg er omgitt av noksagter og døgenikter uten noen som helst peiling på musikkhistorie. Prog var ikke spesielt hot i USA da David Surkamp dukket opp, han er kanskje en av de mest undervurderte vokalistene innen rocken.
– Hahahahahahaaaaa, undervurdert?? Han er den stakkarslige fetteren til vokalist Geddy Lee i Rush, som forøvrig er nok et grusomt band. Surkamp høres ut som Rush på helium, han breker jo som en sau. Grusomt!!
https://youtu.be/0oem46aJgUg
– Surkamp var en rebell fra St. Louis, hvor du ble sett på som en alien hvis du hadde langt hår, og hvor den nærmeste assosiasjonen til Shakespeare var en fiskesnelle. Surkamp var mye syk i oppveksten og gled sakte, men sikkert inn i sin egen fantasy-verden. Du var ikke akkurat mainstream da….forklarer Herman.
– Javel…? Espen ser på Herman med et spørrende blikk.
– Bandet spilte inn en demo med tre låter og én av dem begynte å bli spilt av en lokal radiostasjon. Da begynte plateselskapene å ringe. ABC tilbød dem 650,000 dollar for å gå i studio, en uhørt sum den gang, spesielt for et band ingen hadde hørt om. Og som liveband skal de ha vært utrolige. Verken Kiss eller Aerosmith turte å turnere med dem – til slutt endte de opp med Blue Öyster Cult, hvor Sandy Pearlman var sentral. Han ble produsenten deres også og en god venn av Surkamp frem til sin død i fjor.
Mer om Sandy Pearlman og Blue Öyster Cult
– Fascinerende historie. Men det gjør ikke bandet noe bedre av den grunn…
Herman enser ikke Espen.
– Du må høre «She Came Shining» og «Julia », redaktøsen! De vil du garantert like, fantastiske kjærlighetslåter. Og begge de to første albumene fra midten av 70-tallet, Pampered Menial og At the Sound of the Bell står som påler. Det kom etter hvert et tredje album, men etter det har det blitt langt mellom utgivelsene. Og det er uansett kun Surkamp igjen fra originalbesetningen.
– De holder på fortsatt? undrer redaktøsen
– Ja, utrolig nok. De hysteriske overtonene fra 70-tallet er selvsagt borte, men Surkamp har såpass mye krutt igjen at det ikke blir pinlig – i motsetning til Ian Anderson i Jethro Tull som jeg så for en del år siden på Sentrum Scene. Og ikke minst Meat Loaf i Newcastle hvor vi ble dratt gjennom hele Bat out of Hell. Det var et mareritt, han kunne knapt gå pga et dårlig kne, og i hvert fall ikke treffe tonene fra glansdagene. Da blir fallhøyden gedigen.
Redaktøsen virker ikke helt overbevist.
– Jeg tror jeg må bruke litt tid på å venne meg til dette. Men gir det selvsagt en sjanse, sier hun diplomatisk.
Espen himler med øyekulene og gjesper.
– Du kan like gjerne få en mikstape av meg – med opptak av sauene til en eller annen bonde på Romerike. Det vil omtrent låte det samme.
Herman hører ikke – han har satt på «Standing Here With You (Megan’s Song)» på full guffe
– Dette er syretesten! Forskjellen på et steinhardt hjerte eller om du virkelig føler noe – noe som helst – fra innsiden ut. Jeg driter egentlig i hva dere mener, dette er kunst. Og utrolig vakkert.
Mer fra Popklikk-redaksjonens indre liv:
