Nede i et grumsete hav, langt der nede, hører jeg ham. Den doble klangen smyger nærmere og nærmere. Jeg hylles inn i en varm omfavnelse og blir bragt oppover, opp til overflaten hvor luften står helt stille.

Det er en komplett harmoni, kun avbrutt av lette, taktfaste skvulp. Jeg åpner øynene og skjønner ikke helt hvor det dunkle lyset kommer fra. Etter hvert som øynene venner seg til mørket, skimter jeg skikkelsen som svever bak mikrofonstativet.

Stativet er kledd med tornefylte, røde roser. De kryper opp mot den sortkledte, han venter på neste strofe. Som i transe fyrer han av salve etter salve mot publikum, uten at vi dukker.

Vi går overhodet ikke ned for telling, vi blir med. Inn i et landskap hvor ingen egentlig vil bo, men hvor det er svært vanskelig å la være å bli lokket inn i. Stemmen skyver oss mykt rundt med sin vakre melankoli. Den forfører oss, og vi vet den en gang skal slippe taket. Bare ikke ennå.

For vi vil at den skal vare. Og vi vil at den skal gi slipp. Man kan ikke vandre i denne deilige drømmeverdenen til evig tid.

«As I wipe my past
For something good to last
As demons are crawling under my skin»

Hva er så igjen? Kanskje er det kun jeg, kanskje er det noen andre. Noe må jeg jo ofre for at drømmene skal få substans. For at jeg skal kunne tenke tilbake på denne kvelden, som en av de kveldene da jeg aldri ønsket å gi slipp på tonene.

På meg selv. På atmosfæren. På Paal Flaata.

Stemmene stilner kun fordi musikken tar slutt.

Magien forsvinner. og tonene fordamper.

Det blir igjen tomt.

Og alt som stemte.

Stemmer.

«I’m Amsterdam stranded
And it’s taken for granted that I’m singing
But one of these days
I will be leaving»

Les også:
* En norsk albumåpenbaring som satte spor
* Knallbra og fullstendig uhipt