– Vil du danse med meg, spurte hun med gnistrende øyne og David Bowie i bakgrunnen.

– Nei, jeg må på do, svarte jeg.

Jeg var 15 år og elsket henne over alt i verden. Selv Manchester United måtte vike plassen for henne.

Men jeg turte ikke. Ble stiv av skrekk og ruslet hjem med tårer på boblejakka.

Dagen etter fikk jeg høre at hun var blitt sammen med en av gutta i parallellklassen. En skikkelig dust som trodde han eide verden. Noe han på sett å vis også gjorde.

Etter det var jeg luft for henne.

Helt til for at par uker siden, og 35 år etter at jeg takket nei til dansen.

– Visste du at jeg var dypt forelsket i deg i minst to år da vi gikk på ungdomsskolen, spurte hun meg med gnistrende øyne i grønnsaksavdelingen på Mega.

– Jeg spurte deg til og med om å danse på en fest en gang. Jeg var så nervøs at jeg nesten besvimte. Du var alt for meg, men svarte at du måtte på do. Så jeg ga opp, og ble sammen med en jeg egentlig ikke likte så godt.

Da jeg kom hjem gikk jeg rett på do og kastet opp.

Sånn er livet. To do or not to do.