– Vi gikk glipp av det hele! Herman ble stående og stirre tomt fremfor seg.
– Hva da, spurte Espen litt i halvørska, i ferd med å ta kverken på sin tredje Pommac. Klokken var bare halv ti på morran, og Espen hadde vært på do 11 ganger allerede.
– Kanskje du bør bremse litt på pommacen, sa redaktøsen og kastet et småstrengt redaktørblikk over på Espen. Han så på henne med halvåpen munn og fortrakk ellers ikke en mine. Så beveget han den blankskalla issen med de iskalde gluggene igjen i retning Herman.
– Hva er det vi har gått glipp av? Kan du ikke bare si det, er så lei av slike fordømte gåter med deg, Herman!! Espen begynte å hisse seg opp, og pommacen sprutet til alle kanter. Redaktøsen tørket bort det grøvste på høyre øre og ga ham et skjevt smil i en nonverbal respons.
Herman flyttet litt urolig på seg, han likte ikke retningen samtalen var i ferd med å ta.
– Det var opptøyer i Oslo natt til 1. mai, Espen. Sputnik hadde inntatt Tigerstaden for første gang siden 90-tallet og rev nesten ned Krøsset. Kompisen min har ikke opplevd slike tilstander siden urolighetene i Oslo i 1981, da det var flere hundre arresterte, slagsmål, ruteknusing og plyndring,
– Ræva mi ler av deg, Herman. Opptøyer my ass!! Sputnik er 74 år og gammal trailersjaffør. Hva er det du raller om? Espen hånflirte, ristet på hodet og styrtet ned en ny Pommac, årgang 1981.
– En skikkelig, ordentlig harryfest i hovedstaden, med Knut T. «Sputnik» Storbukås i hovedrollen. Jeg har kjørt forbi’n 180.000 ganger i Bostrak, men aldri turt å hilse på’n. Nå kommer han til oss på hjemmebane og fortsatt er det et eller annet som hindrer meg. Sputnik er jo en stor mann, en av de største!
Espen reiste seg og vandret målrettet bort til Herman. Han tok tak i kjakene hans og ristet lett på de lakserosa skinkestykkene, mens han smilte, et lite trist smil.
– Seriøst Herman, du er pokka meg nødt til å ta deg sammen! Du kan ikke ytre de ordene du nettopp ytret uten at det får konsekvenser. Stoooore følger. Sputnik er det mest begredelige som er skjedd innen norsk musikkliv de siste 30 årene, det er i hvert fall Tøsen og jeg enige om.
Men redaktøsen var allerede offline. Hun skjønte tidlig hvor dette kom til å bære og ikledde seg verdens største hodetelefoner. «Fan Fan Fan». Til og med duene på grusen utenfor døra kunne høre Thåstrøms melankolske klagesang hvor den svenske mesteren graver seg dypt ned i de utrolige mulighetene han har kastet bort her i livet.
Innenfor redaksjonsveggene var det imidlertid fortsatt ikke helt tyst. Herman var nå gått inn i en form for transe, hvor alt og alle og allting prellet fullstendig av. 
– De fleste tror jo Sputnik bor i Drangedal, det er helt feil!!! Han bor i Bostrak, i krysset før du kjører opp til Gautefallsheiene. Jeg har sett huset hans med de røde, vakre rakettene dusinvis av ganger. Hvorfor jeg aldri har gått opp til døra hans, er en gåte. På en måte. Kanskje har jeg vært engstelig for å møte Knut kun iført sputniktrusa? Kanskje har jeg vært redd for å møte en levende legende, i levende live, til tross for at han er blitt litt oppi åra. Hva pokker skulle vi ha pratet om? Om de to milene han sykler hver morgen? Om brøytebiler eller Lindas Restaurant i Thailand, hvor han spiller hver vinter? Nei, det måtte bli noe musikkrelatert. Om kassettrevolusjonen han skapte. Kongen av kassetter. The King of the kassetts. For en gedigen mann!!
Herman startet automatisk å nynne på «Anne på Tjukken». Redaktøsen skrudde Thåstrøm opp på 10. Espen gikk ut for å handle 16 liter Pommac, men først skulle han pisse i ælva. Duene hadde sluttet å kurre og startet evakueringen.
Alt var som norrrmmmalt en vakker dag i Popklikks redaksjonslokaler, ganske nær Oslo sentrum.
https://youtu.be/YGFV_T_r4S8
