Det er så utrolig deilig, og ikke minst hyggelig, å ha Pogo Pops tilbake i praktslag. Og tro oss, bandets første album på fem år, ”Love Is The Greatest Compass”, er langt bedre enn mye av den popmusikken som herjer listene verden over.

Popklikk er ikke snauere enn at vi, etter noen runder i den berømte tenkeboksen, konkluderer med at dette trolig er bandets beste plate noensinne.

Jepp, vi snakker karrierehøydepunkt sånn cirka 27 år etter at bandmedlemmene så hverandre dypt inn i øynene og sverget evig troskap.

”Love Is The Greatest Compass” er faktisk så diggbar, lekker, sjarmerende og fnisefin, at alle musikkjournalister med respekt for yrket sitt, burde ha den med blant årets beste plater når 2017 forsvinner inn i evigheten.

Om ikke dette albumet blir nominert til en eller flere Spellemann-priser kommer Popklikk-redaksjonen til å sende inn en skriftlig klage til Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

Hvorfor vi er helfrelste?

Jo, nå skal dere høre. Det har seg slik at Popklikk-redaksjonen hører på så mye musikk at vi vet hva vi snakker om. Vi har noe så sjelden som hovedfag i musikksmak. Ikke bare vet vi best, vi er også i besittelse av ”Den Beste Musikksmaken”.

Et elitistisk privilegium enkelte fnyser av, men like fullt et privilegium vi er stolte av når vi rusler rundt med usedvanlig høye øyenbryn på Grünerløkka i tettsittende Fred Perry-antrekk.

Å høre på ”Love Is The Greatest Compass” kan sammenlignes med å befinne seg på toppen av en gigantisk stige omgitt av luft, himmel, hav og 10-12 storslåtte bøketrær. En opplevelse som fyller lytteren med en ro og en følelse av velbehag man sjelden møter i Sinsenkrysset.

Hovedårsaken til denne følelsen skyldes at Pogo Pops anno 2017 serverer lytteren noe som best kan beskrives som eterisk pop. Det vil si pop, som på lette vinger, fyller den utvalgte med så store doser velbehag at vedkommende, foruten å sprekke opp i et gedigent smil, sakte men sikkert forsvinner inn i det uendelige nuet.

”Love Is The Greatest Compass” er en uhyre jevn plate, der alle låtene bidrar til at helheten treffer blink. Men om vi må plukke ut tre låter her og nå, går vi for ”The Blue Beyond”, ”The Way It Goes” og ”Arcitect”, tre låter så melodiøse og vakre at man umiddelbart fanges og frelses.

Hva så med musikkreferanser? Vel, i våre ører flyr tankene til Teenage Fanclub, Aztec Camera/Roddy Frame, Crowded House, The Beatles, Ian McCulloch, Josh Rouse og Robyn Hitchcock (siste låta). Artister Popklikk setter stor pris på.

Akkurat som Pogo Pogs. Og røde Vespaer.