En småsjenert pop-perle

Que Aura
Que Aura

Den siste måneden har jeg hørt uforholdsmessig mye på Kelley Stoltz sitt nye album, «Que Aura». Et album som, foruten å gjøre med meg både blid og glad, også overrasker stort.

At Stoltz evner å lage drivende god musikk, er gammelt nytt. Det er måten han gjør det på som overrasker. For fra å være en popsnekker som lekte seg meg forskjellige varianter av vestkystpop, har Stoltz på «Que Aura» kastet seg over synthesizere og elektroniske dingser.

Noe som ved første ørekast oppleves som en smule utfordrende for en fyr som foretrekker el-gitarer, hammondorgel og en strykere eller to. Instrumenter som har vært gjengangere på Stoltz sine tidligere album. Som for eksempel på svært deilige og lett nynnbare «To Dreamers» fra 2013.

Det er derfor både morsomt og en anelse snålt at «Que Aura» trolig er Stoltz sin beste plate så langt. Noe jeg aldri hadde trodd etter første gjennomlytting.

Men Stoltz musikalske forvandling viser seg altså å være svært vellykket. Å si at det er en musikalsk snuoperasjon, vil være å dra det alt for langt; Stoltz har definitivt tatt små steg hele veien, men aldri så langt som nå.

Etter å ha sendt tankene til The Beach Boys og The Kinks på sine første album, flyttet han etterhvert inn i garasjen. Noe som medførte at tankene på de neste skivene også fløy til artister som The Velvet Underground, Big Star, Roxy Music og The Cars.

Og nå, 18 år etter at han sparket karrieren i gang, får Stoltz’ musikk meg til å nynne på låter av The Cars, Suicide, Stan Ridgway, The Flaming Lips og David Bowie.

Det fleste av låtene på «Que Aura» svever av gårde i et lett repeterende modus. Uten på noen måte å slå seg på brystkasse, sklir de under huden på lytteren. Det luftige og tidvis monotone lydbildet rydder plass for de nydelige, men litt sjenerte melodilinjene som ligger på lur bak veggen av synthesizere og gitarer. En kombinasjon som foruten å tilføre låtene en eggende og uforutsigbar dimensjon, lokker lytteren inn i låtene på en nesten umerkelig måte.

Alle låtene fungerer godt både på egne bein og som del av en helhet, men om likevel ønsker noen musikalske smakebiter før du trykker i deg hele kaka, anbefales det å begynne med «Tranquilo», «Same Pattern», «Possessor» og «Empty Kicks». Låter som, i mitt hode, flørter med henholdsvis Green On Red, David Bowie, The Cars og Steely Dan/Eagles.

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1742