I’m learning to fly, but I ain’t got wings, Coming down is the hardest thing, Well the good ol’ days may not return, and the rocks might melt and the sea may burn, sang Tom Petty.

Han er kanskje den mest kjente amerikanske artisten med flyskrekk. Derfor var han sjelden på besøk over dammen. Og derfor var vi ekstra årvåkne da han en junidag i 2012 stakk innom Oslo. I den norske badeskogen den 15. juni, hvor Jørgen «blodfan» Roll endelig fikk oppfylt en av sine våteste drømmer. Roll hadde forsøkt å booke Petty og hjerteknuserne til Norwegian Wood i en årrekke uten å lykkes.

Petty burde og kunne vært Norgesvenn, men forrige gang de opptrådte var i Oslo Spektrum så langt tilbake som i 1992.

Heartlandrockeren, med bakgrunn fra kyststaten Florida, kunne fort bli oppfattet som litt tradisjonell og småkjedelig. Han fulgte en ultraamerikansk musikktradisjon med sterke melodier og jordnære arbeiderklassetekster på en bunn av fjellstø, gitarbasert rock. Som Jørgen sa til oss i etterkant av konserten: «den type låter kan lett bli seige og tunge,,,men de legger mye luft og detaljer i greiene» og siktet til The Heartbreakers.

Fordi Tom Petty er dønn avhengig av The Heartbreakers for at det virkelig skal være ekte Petty.

Eller, han var.

Kanskje ville han ha protestert en smule på akkurat det. Med supergruppen The Travelling Wilburys på 80-tallet ble han forvandlet til Charlie T. Wilbury, én av de fem «brødrene» i Traveling Wilburys (Bob Dylan, Roy Orbison, George Harrison og Jeff Lynne var de fire andre). Han ble verdenskjent året etter med sin sterkeste albumutgivelse «Full Moon Fever», UTEN The Heartbreakers. Wilburybror Jeff Lynne var produsent. Med sangene «I Won’t Back Down», «Running Down A Dream», «A Face in the Crowd» og «Free Falling» ble han aldri større.

Dermed nærmet Petty seg farlig nær poplandskapet og skrev samtidig de sterkeste melodiene i karrieren. Han skulle aldri touche det nivået på senere studioutgivelser. Det var imidlertid på scenen Tom Petty levde ut den amerikanske drømmen.

Popklikk fikk se artisten på høyden av karrieren våren 1990. Han spilte i Market Square Arena i Indianapolis, og vi var fire nordmenn i en rød Cadillac som forventningsfullt lukeparkerte utenfor basketarenaen som rommet 17.000 tilskuere. Det var en artist i amerikansk verdensklasse som skapte enorm stemning den kvelden, med et drømmesett.

Her fra februar 1990
https://youtu.be/YS1kKdGEvAc

Og det som er/var gjennomgangsmelodien med Petty er det ekstremt tighte bandet han frontet. Originalmedlemmene Mike Campbell på sologitar, Benmont Tench på keyboard og trommeslager Ron Blair. Petty trivdes utrolig godt med bandet sitt for fem år siden i Frognerbadet. Jørgen mente de hadde en ekstremt god dag på jobben. Raiderne ble fulgt til punkt og prikke med mat og drikke (ellers duger jo helten ikke), og det var en avslappet stemning backstage. Rune Lem og Live Nation bidro sterkt til at dette ble særdeles vellykket.

Fra scenen og ut i amfiet var det også bare vellyd, kanskje den aller beste lyden som noen gang er blitt tryllet frem i badet under de mange konsertene vi har overvært. Gitarist Campbell var i kjempeform og de klokkerklare gitarsoloene kom som perler på en snor. Petty viste at han også var  stand til å traktere en gitar, selv om en skjelving på grephånden gjorde Popklikks utsendte litt bekymret for formen til artisten.

Humøret var det i hvert fall ikke noe å si på. Og kanskje var det ekstra spesielt siden han hadde truffet igjen Lenny Kravitz, som hadde settet før ham. Da debutplaten «Let Love Rule» ble gitt ut i 1989, ble Kravitz invitert med på turné av Petty som supportband. Han startet også settet vi så i Indiana i 1990 med åtte sterke låter. Det ga den unge gitaristen en kickstart på karrieren. Ifølge ryktene hadde de ikke truffet hverandre siden 1989 da de møttes igjen på Norwegian Wood 23 år etter.

Instagram-oppdateringen til Lenny Kravitz kan tyde på at Jørgen Roll har rett:

«I am so saddened by the news of Tom Petty’s death. Beside being a genius musician and songwriter, he was the sweetest of human beings. In 1989, when Let Love Rule was released, he was the first person to believe in me, and took me on my first tour as his opening act. His belief in me is a gift that I will always cherish. He also taught me about collecting vintage guitars, which became a passion of mine. In each town we toured, we would go to music shops where I would watch him buy the most beautiful pieces. He was always fun, light hearted, and humble. Rest on brother. You did your thing to the maximum.»

Og som Jørgen spør i dag, lettere euforisk (eller var det retorisk): «Det hele var en drøm. Hvor ofte har du Tom Petty og Lenny Kravitz på samme scene?» Roll stod på scenen sammen med den legendariske rockefotografen Lynn Goldsmith og Pettys manager Tony Dimitriades da han spilte. Til tross fotoforbudet (etter tre sanger er det ikke lov å ta pressebilder), lurte Jørgen på om han kunne knipse:

«It’s your festival», repliserte manager Dimitriades.

https://youtu.be/SaVEPdyyoC0

Uansett, det gjelder å identifisere stundene. I det andre året på rad hvor de kjente artistene faller som fluer, er Popklikk sjeleglad for at vi noen uker etter dro til Isle of Wight og opplevde drømmelineupen med Tom Petty fredag, Pearl Jam lørdag og Bruce Springsteen søndag. Dette var dager av hans liv hvor Petty var ordentlig i slaget, og headlinet en av de virkelige legendariske festivalene.

Jimi Hendrix var hovedattraksjon på Isle of Wight i 1970. Det året var det drøyt 600.000 mennesker som okkuperte en øy med 100.000 beboere.

Det skulle gå 32 år til neste festival ble arrangert på den britiske øya…

https://youtu.be/NCtd1gaYYPw

For de detter fra. Én etter én. Det er sprøtt at han spilte sin siste sang i Hollywood Bowl den 25. september, det vil si for kun 18 dager siden. Det var turneen Tom Petty feiret 40 år som artist med sine Heartbreakers. Så fikk han hjerteinfarkt.

Vi blir intet mindre enn heartbroken.