Å høre på The Clienteles nye album, «Music for the Age of Miracles», føles litt som å vandre rundt i en liten engelsk by grytidlig en morgen innrammet av høstens farger.

Den vare vokalen, pakket inn i nylonstrenger og silkemyke strykearrangementer, beveger seg rundt i en atmosfære der de små tingene plutselig blir så uendelig store at lysten til å lytte både intenst og lenge ikke slipper taket.

Noen ganger beveger The Clientele, bandet som en gang for ganske lenge siden så dagens lys i London, seg så varsomt framover at låtene nesten forsvinner. Men bare nesten. For det er, mye takket være de sofistikerte og svært tiltalende melodiene, umulig ikke å sette pris på sangene som slentrer mot meg med et berusende smil rundt munnen.

Når jeg lytter på «Music for the Age of Miracles», går tankene ofte til musikken Bee Gees skapte på slutten av 60-tallet. Som for eksempel et av bandets mesterverk, «Odessa». Andre ganger dukker favoritter som The Velvet Underground, Mojave 3, Lambchop, Luna, Cherry Ghost og I Am Kloot opp i horisonten.

Om du ikke har hørt om The Clientele, er det bare å sette igang. Foruten årets deilige og svært elegante forundringspakke, er album som «Strange Geometry» (2006) og «Bonfire On The Heat» (2009), så vellykkede at de fleste som liker melankolske låter med glimt i øyet, vil kjenne at lykkefølelsen tar sats når musikken svever gjennom bevisstheten.