Mot slutten av året er det alltid noen album man, av forskjellige årsaker, aldri rakk å skrive noen velvalgte ord om. Album som, fordi de stadig vekk har dukket opp i horisonten, fortjener både heder og ære (som det så fint het i riktig gamle dager).
Her kan du lese tre korte anmeldelser av tre supre album vi har hørt mye på i 2017:
Michael Krohn: «Unwanted»
«Unwanted» er akkurat den skiva norsk musikkliv trenger akkurat nå. Ei skive proppfull av fengende, energiske og rocka låter mange har mye å lære av. For det er neppe bare Popklikk-redaksjonen som begynner å bli mektig lei av den enorme mengden intetsigende musikk som ruller mot oss om vi skulle være så uheldige å skru på radioen.
På «Unwanted» viser Michael Krohn hvor det beryktede skapet skal stå. Som en bredbent messias slenger han både ord og lyd så hardt i veggene at bærebjelkene rister av glede. Det låter så rått, skranglete og tøft at Popklikk smiler herfra til evigheten.
Når man tar med i ligninga at tekstene er breddfulle av vidd, ironi og fornuftsbasert tenkning, er det bare å slå fast at Krohn fremdeles er en av Norges viktigste artister.
Tore Renberg: «Ein dag te»
Foruten å skrive glimrende romaner, lager Tore Renberg musikk som får Popklikk-redaksjonen til både å applaudere og nikke anerkjennende.
På sitt andre album, «Ein dag te», har Renberg alliert seg med en gjeng svært dyktigere musikere som, med Renberg som ivrig og munnrapp kusk, driver musikken inn i et musikalsk landskap der rock, pop og folketoner forenes på en forbilledlig måte.
At flere av låtene sender tanker til band som R.E.M. og 10 000 Maniacs er rett og slett vidunderlig.
Platas to første spor, tittellåta og «Ikkje la di riva deg ne», er fylt med så mye realisme, hjertevarme og kampvilje at det er umulig ikke å bli berørt. Noe som forøvrig gjelder flere av låtene på plata. Renbergs evne til å titte i bakspeilet samtidig som tematikken i låtene balanserer mellom himmel og livets harde realiteter, gjør «Ein dag te» til et ettertenksomt, men også svært nynnbart album.
Tønes: «Sesong 4»
Det finnes så mye livsvisdom i låtene til Tønes at man nesten er utslitte av begeistring når «Sesong 4» ruller inn i garasjen.
At det i det hele tatt er mulig å skrive en låt om et par votter som sender lytteren ut på en eksistensiell berg-og dalbane, må betraktes som et aldri så lite under. Om «Votter» ikke stikker av med en eller annen Spellemann, legger Popklikk-redaksjonen ned veto (så det så)!
På «Sesong 4» setter Tønes ord på hverdagens gode og vonde dager, kall det gjerne en form for hverdagsfilosofi. Ordene treffer både hjerte og hjerne, og de sobre og tidvis subtile arrangementene passer utmerket til Tønes sine jordnære, pussige og kloke observasjonene.
