Eivind Sigurd Johansen debuterer som skribent på Popklikk ved å skrive om Neil Youngs liveperle, «Live at The Cellar Door». Over til Eivind:

Det har blitt en stund siden jeg kjøpte nye plater. For nysgjerrigheten som både ga meg mye og riktignok kostet mye også, er erstattet av en litt sliten likegyldighet.

Så da jeg skulle bytte Juleoratoriet i romjula, var jeg i tvil om jeg skulle lete ette en CD i hylla for klassisk, eller ta en titt blant vinyl-utgivelsene. Det var her en gammel helt i XYZ avdelingen kom meg til unnsetning, med en relativt ny skive jeg ikke hadde hørt før. Neil Young live på en liten klubb i Washington DC, rett etter utgivelsen av After the Goldrush, og ennå en stund før han ble allemannseie med Harvest.

For han var selve lydsporet til ungdomstida, med ambisiøse og håpløse forelskelser, begynnende gitarspilling og den rare følelsen av å ikke høre til noen steder. Ingen kunne uttrykke dette bedre enn «The loner».

Til og begynne med likte jeg han ikke. Det ble for direkte med den tynne, rare stemmen og den tilsynelatende skjøre personligheten bak de underlig såre tekstene. Det var ikke noe filter med Neil Young. Men snart elsket jeg det jeg hørte, og vesentlig mer enn Black Sabbath. For musikken snakket til meg på en annen måte. Slik ble Neil Youngs låter en del av min identitet, men også en felles referanse i mange ungdomsmiljøer.

Jeg var ikke alene med Neil Young. Den første boka om tidas musikk- og ungdomskultur lånte jeg på biblioteket, og den handlet ikke uventet om ham. Bokas tittel var nesten selvfølgelig; Hvem kan hjelpe Neil Young å finne veien hjem? For det var lengsel og undring i svermeriet rundt NY, en romantisk søken etter restene av hippie-drømmen, om den noen gang hadde eksistert.

Og Neil Young var vår hardt prøvede reiseleder. I kjellerstuer og på ungdomsklubben spilte vi låtene hans på småsure kassegitarer med inderlig entusiasme og en naivt sjarmerende mangel på selvironi.

Så hva kan jeg si om plata?

Aller først at jeg hater nye 180 grams vinylutgivelser med gjennomført dårlige pressinger, som får stiften til å hoppe som en forvirret gresshoppe.

Men det er en fantastisk flott konsert, med en artist som kreativt fyrer på alle sylinderne. Lyden fra scenen i den 160 seters store klubben, hvor Miles Davis spilte inn Live/Evil, er frisk og fin. Låtene fra After the Goldrush ligger tett opp til slik vi kjenner de fra plata.

Men der er en ekstra frasering i gitarspillet på «Tell Me Why» som jeg liker å kjenne på. Han gjør også ikke uventet «Old Man» akkurat som den er på Harvest. «Bad Fog of Loneliness» og «See the Sky About To Rain» kommer først på plater mange år senere. Men de er storartet her.

To sanger fra tida med Buffalo Springfield er det også plass til. «Expecting To Fly» og «Flying on the Ground is Wrong» Begge funker suverent, og spilles på det store flygelet han har fått levert tidligere på kvelden. Før den siste kommer en veldig tidstypisk rap/kommentar om oss og dem og å bli høy, mens han drar fingrene over Steinway-strengene til publikums bekreftende bifall. Men når låta kommer i gang er den høydepunktet på plata, selv med noen søkende pianoakkorder.

Det er likevel «Cinnamon Girl» som han også spiler på det store flygelet som overrasker mest. Noen feil i anslagene, men det er spennende å høre den nedstrippa på denne måten. Så følger en avslappet og sikker versjon av « I Am A Child» før gitarriffet (E-moll septim og A dur) som er så karakteristisk for «Down By the River» løfter meg i tid og sted tilbake til ungdomsklubben. Og akkurat denne gangen er det helt greit å være der.