Jeg hørte Gary Numan første gang som frontfigur i Tubeway Army. Jeg tror fortsatt jeg har opptaket fra Radio Lux på kassett, elendig mellombølgekvalitet, men superlåten «Are Friends Electric» klarer ingen å ødelegge. Han var kanskje den som fikk åpnet øynene mine for at all synthmusikk ikke bare var søppel. Det fantes kvalitet, og Numan var definitivt én av dem som bidro. Electric er fortsatt en av favorittlåtene mine fra 70-tallet.
https://youtu.be/ZF4Z6smOrZw
Innflytelsen fra David Bowie er åpenbar, men både Yello, Kraftwerk og andre store artister fra 70- og 80-tallet har nok både gitt og hentet inspirasjon fra Numan. Den neste store hiten var «Cars» fra solodebuten «The Pleasure Principle», en låt jeg selv ikke er så stor fan av.
Men bakgrunnen for at han føler seg tryggest i bil er jo fascinerende. Numan er kjent som en innadvendt fyr og er diagnostisert med Asperger syndrom. Han er født i London og vokste opp da hovedstaden var litt mer turbulent og voldelig enn i dag:
«I was in traffic in London once and had a problem with some people in front. They tried to beat me up and get me out of the car. I locked the doors and eventually drove up on the pavement and got away from them. It’s kind of to do with that. It explains how you can feel safe inside a car in the modern world… When you’re in it, your whole mentality is different… It’s like your own little personal empire with four wheels on it».
https://youtu.be/dzWw49xarJA
Men det mest spennende er kanskje det siste han har gjort. «Savage (Songs From A Broken World)» kom i september i fjor og er til tider meget sterke saker.
Som vanlig er han ikke spesielt optimistisk, han beskriver et postapokalytisk scenario:
«Låtene handler om hva folk gjør i så harde og skremmende omgivelser. Det dreier seg om et desperat behov for å overleve og de gjør forferdelige ting for å lykkes med det, og noen plages av det de har gjort. Ønsket om å bli tilgitt, sammen med restene av en gammel religiøs bok, fører til slutt til at religion gjenoppstår, og derfra går det virkelig nedover.», fortalte han ifølge forhåndsreklamen til konserten på Parkteateret i Oslo.
Spesielt singelen «My Name Is Ruin» er spennende. I videoen bidrar én av hans tre døtre, 11-år gamle Persia.
Stemmen er like sterk som for 40 år siden, kanskje til og med litt mer allsidig i forhold til de ulike atmosfærene han forsøker å frembringe. Det finnes flere sterke låter på albumet, hvor han viser seg fra sin mest kompromissløse side når det gjelder hvordan en låt skal formateres: I «Broken», som varer nesten 6 minutter, starter vokalen etter knapt 4 minutter. Og introen er utrolig flott, selv om den blir en smule lang.
Alle ti låtene på albumet tar en stund å komme gjennom (den korteste er på 4,57 min.). Numan har mye på hjertet og trenger å bredde ut dystopien i lange linjer. Jeg ser for meg at en del av disse låtene kan bli knallbra live. «When the World Comes Apart» har et klassisk refreng og kunne like gjerne vært skrevet på 70-tallet, med synthen svevende i bakgrunnskulissene, med gitaren som henger vannrett i lydbildet for å understreke at dette ikke bare blir enkelt.
Og han kan sine refrenger. I «The End of Things» (Gary er en gladgutt!) bygges låten opp med rolige verselinjer og de klassiske 80-tallstrommene, med Bowie-brekket i vokalen i refrenget (noen vil kalle det sutrepop). Desperasjonen kommer slyngende ut av høytaleren, slik at du nesten må dukke. Jeg har ennå ikke turt å skru volumet på fullt, i frykt for at naboene skal ringe krisetelefonen.
Den mest fengende låten? «And it All Began with You» som også er lengst, men flyter av gårde, uten å ta noen snarveier. Etter et par gjennomhøringer føler jeg at den kan sitte i den musikalske hitavdelingen i skallen minst en hel dag. Det er tegn på kvalitet.
Dette er ikke musikk du setter på når du skal ha fest. Og heller ikke hvis du føler deg skrall en dag. Stram deg opp, forbered deg og bli fraktet inn i Garys verden i nærmere 60 minutter. Vi kan love deg fascinerende lytting fra en 59 år gammel artist som fortsatt har noe å bidra med i en fragmentert verden.
