Popkick er smakebiter og omtaler av nye plater det er flaut ikke å kjenne til – omhyggelig kuratert av Popklikk, redaksjonen med landets overlegent beste musikksmak.

Frøkedal: «How We Made It» (album)

Å følge opp nydelige «Hold On Dreamer» kan ikke ha vært enkelt, men Anne Lise Frøkedal leverer på «How We MadeIt». Frøkedal er en av Norges kuleste gitarister i indie-faget, men «How We Made It» utmerkes mest av smart arrangerte, indiefolk-låter som svaier og overrasker med små instrumentelle krumspring over Frøkedals behagelige vokal. Åpningslåta «I Don’t Care» er det beste eksemplet: en litt trist melodi og tekst tusler først av gårde før den tas både to og tre hakk opp med en liten gitarsolo, fuzzete bass og utsøkte strykere. (Espen D.H.Olsen)

The Beths: «Future Me Hates Me» (album)

«Future Me Hates Me» er debutalbumet til The Beths fra Auckland, New Zealand. Bandet består av fire tidligere jazz-studenter, men frykt ikke: dette er glitrende høyoktan, gitardominert powerpop av raske, kvikke ungdommelige sporten vi aldri går lei av, anført av vokalist Elizabeth Stokes. Band som Best Coast, Sleater-Kinney og The Pains of Being Pure at Heart er brukbare referanser, eller the Go-Go’s og tidlig the Bangles, for den saks skyld. Morsomt, friskt og feiende flott! (Morten Solli)

Anja Garbarek : The Road is just a Surface (album)

Dette er en særlig lekker produksjon, opprinnelig oppført under festspillene i Bergen, i kombinasjon med koreografi. Nå utgis den digitalt og analogt, i to ulike versjoner. Anja Garbareks låter har en sjelden detaljrikdom. Hennes måte å komponere på er å bruke studioet som et orkester. Instrumentene går inn og ut av lydbildet. Enkeltelementer trer fram for en liten stund for så å løses opp. Men i bunn skriver hun sanger, og musikken henger elegant sammen med spennende vendinger og sterke melodier. Låter som «Lazy Predator» og «The Witness» er både usedvanlige og umiddelbart fengende. Men ofte er det noe ubehagelig som ligger under overflaten, lik en grenseflate der flere dimensjoner møtes. (Eivind Sigurd Johansen)

Interpol: «Marauder» (album)

Interpol har vært stødig leverandør av pålitelig depperock siden 2002. Produksjonen er ikke så voldsom, strengt tatt. «Marauder» er deres sjette album. Men pytt, pytt, det er nok av artister som gir ut langt flere plater enn vi orker å høre på. Et tiltaltende trekk ved Interpol er at musikken meisles ut uten nevneverdige sideblikk på trender og hipness-skalaer. I 2018 gjør det for eksempel godt å høre så utilslørt Joy Division-inspirasjon som verset på «Flight of Fancy». Her er det flere fine og temmelig gitartunge låter i det lett melakolske lydbildet Interpol er en solid eksponent for. Ikke alt er like genialt spennende, men på det beste er dette sånt som vokser på en og belønner gjentatt lytting. (MS)

Kurt Vile: «Loading Zones» (singel)

Han har kuttet til sin egen lille lomme i rockeverden, Kurt Vile. Forrige plate «b’lieve i’m goin’ down» var en mer akustisk affære, men stadig utflytende med deilige gitarsoloer. Singelen «Loading Zones» fortsetter det sporet. En fin poprocker drevet av akustiske gitarer og Kurts særegne stemme der han synger om noe så hverdagslig som å parkere ulovlig: «I park for free!» Kanskje er det en liten selvironisk sak. Uansett, en finfin start på høsten dette. (EDHO)

Dylan Mondegreen: «The Best Thing» (singel)

Dylan Mondegreen fortsetter å slippe små drypp fra sitt neste album. Det er fortsatt solslikkende kammer-pop dette. En fin liten sang, fint arrangert som alltid, med drypp av akustiske gitarer, en «nede» gitarsolo, et flytende orgel, smektende perkusjon og fin vokal. «The Best Thing» løftes av duetten med Maria Due, som bringer litt dynamikk inn i bildet. Bravo nok en gang! (EDHO)

Slåttejazz: «Glimt» (album)

Duoen Slåttejazz har skrevet de aller fleste stykkene på sitt andre album, og musikken fester seg lett, som refleksjoner over tid, steder og øyeblikk. Helene Høye er felespiller med bakgrunn i tradisjonsmusikk fra Gudbrandsdalen, mens Ole Sigvard Lunnan har en annen tilnærming, og trakterer flygelet med ro og intuitiv forståelse. De spiller sammen på en måte som gjør musikken levende og får tonene til å danse i lufta. Felas skjørhet og sårbarhet i samspillet med tangentene, gir en spennende bredde og åpenhet. Inspirasjonskilder er både Keith Jarrett og Jan Johansson. Dette er flott og vakker musikk som burde nå mange. (ESJ)