Plateanmeldelse (Retro): Eldkvarn – «Svart Blogg» (2007)
I 2005 ga Eldkvarn ut «Atlantis». Bak spakene satt Jari Haapalainen, en ung mann mest kjent for å ha produsert Moneybrother rett til himmels. Fem godt voksne karer og en jypling satte seg på tenkeloftet, vandret ned i studio og skrudde sammen et album som fikk anmeldere i Norge og Sverige til å finne frem de fineste ordene i synonymordboka. To år senere var de der igjen: Eldkvarn og Jari Haapalainen. Resultat? «Svart Blogg».
Kontrastene mellom «Atlantis» og «Svart blogg» kunne nesten ikke vært større. Den demoaktige lyden på «Atlantis» er byttet ut med et lydslott selv Phil Spector og Tony Visconti ville vært stolte av. Produksjonen på «Svart blogg» er tidvis så tidsriktig at jeg hopper i stolen.
Åpningslåta, «En ledig man», er for eksempel en salig blanding av pop, rock, funk og disco. Litt Boney M, om du vil. Men bare litt. For midt i det kolossale lydhavet navigerer Kaptein Plura og hans mannskap seg trygt i land ved hjelp av egne kart og kompass.
Singelen, «Fulla för kärlekens skull», er Eldkvarn på sitt ypperste. En verbal hyllest til livet og kjærligheten svøpt inn av nydelige strykere og et piano som minner om en ung og viril Bruce Springsteen. Tekstforfatter Plura synger om vemod, forsoning og håp. Stort vakrere enn dette blir det ikke, tenker jeg. Men det er før den dylanske «Blues för Bodil Malmsten» bokstavelig talt treffer meg midt i hjertet.
Himmel og hav for en låt. Nydelige arrangementer og en tekst som må være blant Pluras beste noensinne. Rett på sak og rett fra hjertet. En låt skrevet av en mann som har levd sitt liv lengst ut på fingertuppen av hånden.
To andre favoritter er «Mörkret knackar på min dörr» og «Min systers karneval». Førstnevnte er en klassisk Eldkvarn-låt der discorytmer og gospel forenes på en utsøkt måte. Piano/orgel spretter frem og tilbake samtidig som strykere leker seg i bakgrunnen. Fengende, sjarmerende og veldig fint.
På «Min systers karnival» blir vi nok en gang ønsket velkommen av Springsteen, som for anledningen har tatt med seg Clarence Clemons og mystiske Mary. Teksten er på en og samme tid subtil og eksplisitt. Og Plura har nok en gang hjertet utenpå skjorta.
Tittelåta sparkes i gang av en symfonisk inngang som med bred pensel maler frem både uvær og storm. Det har vært en jævlig natt. Klokken er halv sju på morgenen og Plura fryser på dass. Alt henger i en skjør tråd. Han tenner en sigg og tenker på Torsten (Totta Näslund). En underlig tekst som klorer seg fast til virkeligheten. En «drit og dra, jeg gir pokker»-låt som passer utmerket inn i Pluras ambivalente og komplekse univers der rastløsheten og angsten alltid ligger på lur.
I pluralisten Pluras eksistensielle søken finnes det selvfølgelig ikke kun én Plura. Teksten er dessuten, som i «Blues för Bodil Malmsten», av det deskriptive slaget. Pluras metaforer er byttet ut med direkte referanser og dagligdagse betraktninger. Ikke ulikt eposet «27» fra Limbo. Noe som viser at Plura i større grad enn tidligere leter etter nye måter å uttrykke seg på. Plura har rett og slett blitt en blogger av beste sort. Det er bare å takke og bukke.
For de av dere som har et forhold til Eldkvarn, skal det nevnes at jeg ofte tenker på Alice – Pluras myteomspunne kvinneskikkelse fra midten av 80-tallet – når jeg hører på «Svart blogg». Hun ligger liksom på lur mellom flere av tekstlinjene. Drømmen lever videre. Himmelen kan vente. Og Eldkvarn låter bedre enn på lenge. Med et ben i fortiden og det andre godt plantet i framtiden, ruller guttene videre på det som fortoner seg som en gullbelagt vei inn i framtiden.
