Ryktet om noe stort løper foran dem, men har ikke nådd så mange ennå. Heldige var derfor de rundt 300 (?) som hadde møtt opp på John Dee tirsdag kveld. Iceage kommer med ferskt og bejublet album under armen og inntar scenen med klassisk rock-attityd.
Vokalist og frontmann Elias Bender Rønnenfeldt har en snøvlete diksjon og liksom-sløv framtoning som gir den etter hvert vidtspennende rocken bandet hans nå har gitt seg i kast med karakter og fylde. Han vaier fram og tilbake med skjorta halvåpen, svinger mikrofonen som en pisk og eier scenen – man skulle kanskje ønske at det var mulig å tyde hva han synger om av og til, også, men pytt pytt.
På denne turneen er kvartetten fra København forsterket med fiolin og saksofon. Musikalsk er det kanskje et lite hav i mellom, men på pussig vis vekkes assosiasjoner til Keith Richartds’ eminente følgesvenn og Stones-saksofonist, salig Bobby Keys, og til violaens dronende rolle i Velvet Underground.
Saxen gir Iceage ekstra trøkk, mens violinen forsterker folk – og psykedeliatendensene som krydrer lydbildet på det virkelig vidtfavnende og 2018-albumet “Beyondless”. Men det er kvartetten i kjernen som kverner dette framover – en heidundrende dampveivals av et band, anført av den eminente gitaristen Johan Surrballe Wieth – en sånn fyr som aldri gjør for mye ut av seg, samtidig som hele byggverket ville rast sammen uten hans knivskarpe og effektive spill. Dette er også et band preget av mye turnering – hele pakka er bare så uhyre tight og uanstrengt.
Konserten åpner med en sterk firer fra albumet: Popklikk har allerede utropt albumåpneren «Hurrah» til en instant classic, og liveversjonen bekrefter hypen, selv om grumsete lyd i starten av konserten ødelegger litt for det distinkte og vanvittige trøkket i låta. Lyden tar seg opp etter hvert, og som på albumet følges åpneren av blåserdominerte «Pain Killer». «Under the Sun» og «Plead the Fifth» fra det ferske albumet følger på.
Derfra og ut er det parademarsj. Danskene blir varme i trøya. Det prates lite mellom låtene, men hoppes mer og mer intenst foran scenen. De som er her, har jo ikke fått kastet dette bandet i fanget, de har oppsøkt det, og fersk entusiasme over et vitalt rockeband er alltid en fryd. Unge folk dominerer, det er godt å se! Iceage blander låter fra «Beyondless» med håndplukkede favoritter fra eldre plater – som «White Rune», helt tilbake fra debuten «New Brigade» fra 2011.
Reisen fra punk til mangefasettert rock er interessant. Som the Clash på 70- og 80-tallet og Hüsker Dü på 80-tallet, mestrer Iceage denne seilasen med den største selvfølgelighet. Åpne sinn stappet med musikalitet gjør gjerne det. I denne sjangeren er det mindre selvfølgelig, i 2018, at publikum vokser i takt med den musikalske utviklingen. Det vil likevel overraske om Iceage er tilbake på John Dee neste gang de besøker Oslo.
