Plateanmeldelse: John Hiatt – «The Eclipse Sessions» (album)
Min begeistring for John Hiatt og hans musikalske univers begynte i 1983 da jeg slang mitt nykjøpte eksemplar av « Riding With The King» på platespilleren. Før dette revolusjonerende øyeblikket ante jeg ingenting om mannen eller musikken hans. Etter første gjennomlytting var jeg frelst, og etter utgivelser som «Bring The Family» og «Slow Turning», hadde han klatret opp på pallen og etablert seg som en av mine favorittartister.
25 år etter at jeg hørte Hiatts særegne stemme for første gang, er jeg fremdeles like begeistret. Hiatt har nemlig fortsatt å gi ut plater som treffer både hodet og hjertet. Med et par unntak, leverer han alltid musikk fra den magiske hylla. Hans nye album, «The Eclipse Sessions», føyer seg (selvfølgelig) inn i rekken av kremalbum.
Å rangere Hiatts 23 studioalbum er for meg en umulig øvelse, men at «The Eclipse Sessions» sniker seg inn på topp fem er jeg ganske sikker på. Det blir nemlig ikke stort bedre enn dette.
Hovedårsaken til at plata treffer meg så hardt, skyldes først og fremst det fremragende låtmaterialet. Låter som i stor grad sender tankene til klassiske Hiatt-album som «Crossing Muddy Waters» og nevnte «Bring The Family». Når det er sagt, den tighte og krystallklare produksjonen nikker nå og da også til skiver som «Stolen Moments» og «The Tiki Bar Is Open».
«The Eclipse Sessions», som ble spilt inn i løpet av et par dager i august i fjor, består av 11 låter der miksen av country, rock, blues og soul tilfører albumet en herlig snert. Foruten å være fantastiske i seg selv, tilfører låter som «All The Way To The River», «Nothing In My Heart», «Outrunning My Soul» og «Over The Hill» albumet både energi og musikalsk mangfold. Sistnevnte må være en av årets beste låter så langt. At lydbildet på plata åpner opp for et lite busslass med utsøkte detaljer framført av fremragende musikere, er selvfølgelig et stort pluss.
Som sagt: det er bare å sette i gang og lytte. Liker du Hiatt, er du frelst før du har begynt. Om du ikke har noe forhold til mannens musikkunivers, er du frelst innen midnatt. Selv slenger jeg beina på bordet og tygger litt ekstra på lykkefølelsen.
