Mark Hollis (1955-2019)
Mark Hollis var noen år eldre enn meg, og hadde trukket seg tilbake fra musikken for tjuve år siden.
Gruppa hans utviklet seg gjennom tre faser; fra å være et interessant pop–orkester til et prosjekt som utvidet grenser, for til slutt å viske grensene helt ut. På de siste Talk Talk platene utforsket han et annerledes musikalsk landskap, til plateselskapets store ergrelse. Men slik det ofte blir, er det disse skivene som står igjen, som de mest innflytelsesrike. Mark Hollis var en artist som gikk sine egne veier, slik en riktig kunstner må gjøre. Han bidrar på Anja Garbareks glitrende «Smiling & Waving» fra 2001. Så ble det stille. Men vi håpet.
Jeg ble tipset om «It’s My Life» av en venn, som tidligere hadde introdusert meg til forholdet mellom Bartoks strykekvartetter og tidlig Frank Zappa. Slike venner skal du høre på. Året var 1984. Nå, trettifem år senere, kan det også være nyttig å lese George Orwell en gang til. Orwell hadde helt rett. Årstallet i tittelen er mest symbolsk.
Åpningssporet på Talk Talks andre album, «Dum Dum Girl», er en særlig lekker produksjon. Det er elegant tristesse, men også oppfinnsom lek med tidens lydidealer. Samtidig bærer den med seg noe friskt og annerledes. Med tittelsporet leverer Mark Hollis en av låtene som tydeligst definerer dette tiåret, på samme måte som «A Whiter Shade of Pale» eller «White Rabbit» gjorde for sekstitallet.
På merkelig vis forbinder jeg Talk Talk med bilkjøring. En lang periode hadde jeg bare en kassett i bilen. Det var «It’s My Life». Bilen var en grønn folkevognboble, som var så rusten at du kunne tråkke foten gjennom et hull ved siden av bremsepedalen. Jeg beholdt kassetten, mens bilen etterhvert ble byttet mot et tråkkeorgel. Ikke spør, men det var vel i tiden. Det hører med til historien at den nye eieren senere byttet bilen mot en kommode!
Under arbeidet med to siste platene beskriver lydteknikeren Phill Brown et studio i mørke, der lyset fra de røde lyspærene på forsterkerne med en svak glød fra miksebordet, fløt inn i en seig tåke av cannabis. Gruppa hadde over lang tid sperret seg inne. Det er fantastisk lyd på disse platene, særlig de elektriske gitarene. Kontrabass introduseres klarere i uttrykket, sammen med spenstige arrangement for blås, som han viderefører på soloplata.
Selv opplever jeg «The Spirit of Eden» noe stillestående i sin likevel dynamiske intensitet. «Laughing Stock» har en livligere lyd, med praktfulle sanger som «After the Flood» og «New Grass». Jeg elsker også lyden av Hammondorgelet Mark Hollis hadde en forkjærlighet for.
Det er en underliggende søken i musikken. Han eksperimenterer med form og uttrykk, ikke ulikt reisen Tim Buckley gjorde fra pop og viser til jazz og videre fram til et helt fritt ståsted. David Sylvian er også nærliggende å tenke på. Hollis lar seg fritt falle inn i mørket sammen med sine særegne og tørre akkordprogresjoner, før musikken løser seg helt opp. Det er mektig kost, og på ingen måte hva plateselskapet ønsket.
«The Colour of Spring» fra 1986 binder tidlig og sen periode Talk Talk sammen. Det var dette albumet plateselskapet ventet så lenge på en salgbar oppfølger til. Til slutt ble dette en verkebyll av episke proposisjoner, som havnet i det britiske rettsvesenet. «The Colour of Spring» er en suveren plate. Lyden er krystallklar og miksen av akustiske instrumenter i datidas digitale grenseflate er uovertruffen.
Da plata kom synes jeg det var spennende at så mange sterke musikere med tilknytning til det foregående tiåret var med. Det fortalte om bredden i Mark Holllis visjon. «Living in Another World» er sjefslåta, som får selv den mest innbitte og stivbente regnskapsmedarbeider langt ut på dansegulvet. I «I Don’tBelieve in You» anes skyggen av Bryan Ferry. Låta har en dramatisk stigning som forløses i gitarsoloen til Robbie McIntosh.
Produsenten Tim Friese-Greene var Hollis nærmeste samarbeidspartner på disse skivene. Hvem som er ansvarlig for hva er jeg mer usikker på. Konserten i Montreux fra 1986 derimot, viser at den utvidete versjonen av gruppa var fenomenale live. Rytmeseksjonen med Paul Webb og Lee Harris holder Hollis visjon stødig på plass, og bekrefter at Talk Talk først og framst var et band. Tante Jemina, som det svinger! https://www.youtube.com/watch?v=Hop1tb-DR_k
Soloskiva hans var den første vinylplata jeg kjøpte, da CD-æraen begynte å nærme seg en uventet avslutning. Et sted måtte jeg begynne. Plata heter bare «Mark Hollis» og er et svært personlig stykke musikk, med Satie-aktige akkorder og progresjoner i en slags åpen inderlighet. Hva kunne han gjøre etter denne? For jeg opplever plata mest som en oppløsning eller et farvel. Det er en nydelig innspilling full av luft og pauser.
Hvis jeg en gang skal bruke uttrykket «organisk» vil jeg gjøre det her, og så bli ferdig med det! Sangene er lagt i et akustisk lydbilde med kontrabass og treblåsere, som nærmer seg samtidsmusikk og jazz samtidig. Kassegitarene er så tett mikket at det knirker, mens det surkler friskt fra treblåserne. Munnspillet er rå blues. Grensene opphører, til stillhet er den eneste tonen. Dette er en kjæreste-plate på samme måte som skivene til Nick Drake. Du vet; for de aller mest romantiske. De som ikke tror de er det. De siste romantikerne.
Våren nærmer seg. Det er på tid å kjøre til Svartskog og følge kystveien mot Ingierstrand og Hvervenbukta, mens «Living in Another World» løfter meg på en slik måte at alt skifter gir! Akkurat slik det skal være. Men ta godt vare på Hvervenbukta.
