I det siste nummeret av musikkmagasinet Mojo og på thewho.com, forteller Pete Townshend at The Who i løpet av sommeren eller høsten trolig kommer til å slippe sitt første album på 13 år! Og da blir selvfølgelig Popklikk-redaksjonen medlemmer fulle av forventninger, for The Who er et band vi setter utrolig høyt.

Mens vi venter, har vi gjenopplivet våre følelser fra 2006 da The Who slapp sitt forrige album, «Endless Wire»:

Plateanmeldelse (retro): The Who – «Endless Wire» (2006)

Det tok litt tid før «Endless Wire» tok oss i håndbak. Men etter tre gjennomlyttinger smalt armen i bordplata. Og akkurat i dette tilfellet er vi ikke dårlige tapere. Snarere tvert imot. For etter at de mest intrikate og stillefarne låtene viser sitt sanne jeg, blir vi både imponert og lettet.

Selv om savnet av Keith Moon og John Entwistle er stort, blir navnet og arven foredlet på en forbilledlig måte av de to gjenlevende medlemmene. For Roger Daltrey imponerer både som fortolker og vokalist, og Pete Townshend er som vanlig både sint, leken og overambisiøs. «Endless Wire» er ikke en klassiker, men et sabla bra album som både dveler, rocker og smeller med leppa.

Del 1

«Endless Wire» består av 19 låter, hvorav de 10 siste inngår i minioperaen «Wire & Glass». I åpningslåta «Fragments» kombineres et moderne lydbilde med klassiske Townshend-riff, og en tekst som dveler rundt eksistensielle spørsmål.

Are we breathing out
Or breathing in
Are we leaving life
Or moving in
Exploding out
Imploding in
Ingrained in good
Or stained in sin

En fin låt som vokser seg stor og sterk samtidig som tematikken strekker seg inn i den neste sangen «A Man In A Purple Dress», der maktinstitusjonene som omgir oss; og da i særdeleshet de religiøse, blir utfordret av akustiske gitarer og en morsk Daltrey på vokal. Og skulle noen være i tvil; Pete Townshend har selvfølgelig skrevet alle låtene.

«Mike Post Team» er klassisk The Who med tøffe gitarriff og la-da-da-da-dah koring. En veldig bra låt med mye trøkk og en finurlig tekst om den amerikanske komponisten Mike Posts mange musikalske bidrag til uttallige fjernsynsserier.

Det finnes i det hele tatt mange høydepunkter før minioperaen «Wire & Glass» med et voldsomt rykk fyker ut av startblokka. Som for eksempel de to energibombene «Black Widow’s Eyes» og «It’s Not Enough». Førstnevnte sender tankene til Who-klassikeren «Pinball Wizard», mens «It’s Not Enough» utvikler seg til en lekestue for Townshends mange gitarer. Herlig.

Del 2 – «Wire & Glass»

Med albumets store høydepunkt er og blir likevel minioperaen «Wire & Glass», som sparkes i gang med «Sound Round» og ebber ut 10 låter senere i vakre og vemodige «Tea & Theatre». Problemet er at det hele er over så alt for fort. For dette materialet har definitivt krutt og potensiale nok i seg til å utvikles til noe helt eksepsjonelt. Slik det nå er blitt, er det bare veldig, veldig bra.

Allikevel, låter som «Sound Round», «Pick Up The Pieces»,«Unholt Trinity»,«We Got A Hit», «Mirror Door» og «Tea & Theatre», er så flotte at man bare må være lykkelig og fornøyd. Og Pete Townshend beviser nok en gang at man ved å følge sine egne overbevisninger får frem det beste i seg selv. Imponerende.

Den soulsaktige avsluttningslåta «Tea & Theatre» og Daltreys sorgmodige stemme gjør meg imidlertid litt bekymret. Er dette det siste kapitlet i historien om The Who? La oss inderlig ikke håpe det. For med «Endless Wire» har det gamle radarparet Townshend/Daltrey nok en gang bekreftet at de fremdeles har potensialet til å være blant de beste av de beste.

All of us sad
All of us free
Before we walk from the stage
Two of us
Will you have some tea?
Will you have some tea
At the theatre with me?