The Hollies er for meg en like stor del av sekstitallet som The Beatles, The Who, The Kinks eller The Rolling Stones. Lettbent, svingende og smått vimsete popmusikk av beste merke, like britisk som bilene og motorsyklene, da de ennå rullet ut fra fabrikkene i Birmingham.
Men The Hollies kom lenger nordfra. Barndomsvennene Allan Clarke og Graham Nash startet gruppa i Manchester, hvor de vokste opp under fattige kår i ruinene etter andre verdenskrig, i et England hvor musikk var en samlende og helende kraft. Nash’ og Clarkes ambisjon var å komme seg ut i verden, og kanskje med litt hell, få spillejobber så langt sør som til Birmingham. London var et fjernt og nærmest uoppnåelig reisemål. Men etter å ha stått ute i regnet halve natta, for å få hilse på Phil og Don Everly, ga de seg ikke så lett. Heldigvis.
Det var uskyldens tid. Ungdom rundt i landet, fikk en gang i uka holde inne mentometer-knappene og velge favoritter på radioen. En konstant irritasjon var at Lønn Arnesen aldri spilte sangene ferdig. Men syrinene blomstret og skoleferien startet. Lastebåtene til Fred. Olsen hilste med hornet hver gang de passerte residensen til Olsenfamilien.
Dagene rommet en evighet av sykling, bading og yre drømmerier. Ståket på grensen til overtenning, da sommergjestene med fedre og fastboende, satte seg i bevegelse mot fotballbanens høye gress og ustøe tverrliggere. En karavane av stemmer over summingen fra veps, i en sky av støv og solbrun hud. Når jeg ikke var ute, lette jeg etter musikk, med antennen til reiseradioen strukket på de underligste steder, i håp om å fange noe av musikken jeg elsket, før radiosignalene løste seg opp. Drømmer om kjæresterier og slike saker som The Hollies kunne synge om.
Der var spennet i stemmene og de ultrapresise vokalharmoniene, friskheten i sangene, enten de kom fra den unge låtskriveren, Graham Gouldman, som fremdeles gikk på skolen, eller Clarke, Nash og Hicks selv. Først og fremst var The Hollies et singel-band, med vesentlig bedre lyd på innspillingene, enn de fleste av sine samtidige. Av albumene er «For Certain Because» og «Butterfly» verdt å sjekke ut.
Trommeslager Bobby Elliott var gruppas hemmelige våpen. Han var en av de aller beste trommisene i sin tid, beundret av Deep Purples Ian Paice, men med tvilsom smak i valg av parykker. Tony Hicks er en elegant gitarist, ta for eksempel «The Air that I Breathe», men han sto også bak den elleville banjoklimpringen i «Stop Stop Stop».
I 1967 tar Graham Nash kontrollen og styrer gruppa i retning av psykedelisk pop og friere trender. Med unntak av Nash er gutta et «pint of bitter»-band som frykter at Nash ledelse fører til undergangen framfor undergrunnen. Likevel;«Maker» fra «Butterfly» med sitar og tablas er britisk psykedelia på sitt reneste. Skuffelsen over at storsatsingen «King Midas in Reverse» faller mellom stoler og utenfor salgslistene, fører til at Nash motvillig trekker seg bort fra sentrum av scenen. Men det er en kjempelåt! Alt fra tolvstrenger-introen til cello og orkesterarrangement er perfekt.
De andre gutta ville tilbake til formelen, og får ny suksess med bagatellen «Jennifer Eccles», en låt Nash i beste fall mislikte. Du kan se vår mann med dress og tversover, full av oppsamlet opposisjon, plystre tappert på opptak fra jugoslavisk fjernsyn i 1968. På mange måter var Graham Nash i en tilsvarende situasjon som David Crosby i The Byrds. Begge hadde over tid røket uklar med de andre bandmedlemmene, om musikalsk retning og ikke minst innhold. Det endelige bruddet skjer når Nash drar til Los Angeles for å følge opp noen vennskap fra året før. Den første kvelden ramler han innom Crosby og Stephen Stills. Da var det gjort. Han ser seg aldri tilbake. The Hollies gir ut et album hvor de radbrekker en serie Dylan sanger.
Men hvor ville de vært hvis Graham Nash visjon hadde fått utvikle seg? «Wings» er en Clarke og Nash komposisjon som ble gitt til World Wildlife Fund. Tilsvarende som The Beatles gjorde med en tidlig versjon av «Across the Universe». Det er en overjordisk vakker sang, med mellotron i bakgrunnen. «Man With No Expression» er en annen av låtene Nash la igjen etter seg. Den låter fantastisk, og hadde gruppa fulgt dette sporet, ville pop og rockhistorien sett annerledes ut!
Graham Nash tok med seg låter som «Marrakesh Express» og «Right Between the Eyes». Lyden av honning i samspillet med David Crosby begynner her. Det er egentlig ikke så rart; for på hver sin side av Atlanteren hadde de foredlet vokalharmonier til pur popkunst. Som sanger befinner Graham Nash seg et sted mellom David Bowie og Jon Anderson fra Yes. På den første soloplata er det en inspirert sikkerhet i vokalutrykket som tangerer «Ziggy Stardust».
Det er et spørsmål som har plaget engelske musikkjournalister i flerfoldige tiår: Laget Nash egentlig noe meningsfylt etter The Hollies? Vel, jeg tror det. Det er en tilsynelatende enkelthet i sangene, som alltid bærer en sterk melodisk nerve. «Teach Your Children» og «Our House» tipper riktignok over i det sukkersøte, men det er med en oppriktig ærlighet. Og folkens, det kan ikke være galt. Han er en romantiker og brennende idealist. På den andre soloplata finner vi «Prison Song» som tilsynelatende handler om legalisering av marijuana. Men under ligger en trist historie om faren som havnet i fengsel. Interessen for fotografering har fulgt ham fra oppveksten i Manchester. I 2005 stilte Nash ut bilder i Stenersen-museet.
Sekstitallspopen har vært sentral i min musikkforståelse, mye til latterliggjøring fra mer hardbarka venner «Hører du på dette?» Det var ikke lett å stille The Kinks og The Hollies opp til musikalsk styrkeutjevning med Zappa og Hendrix. Men jeg holdt på mitt. «Songs for Beginners» hører hjemme blant de albumene jeg holder mest av. Der står han på spranget, vidåpen og full av musikk. Så kaster han seg ut i det ukjente. Bedre blir det ikke.
På spillelista under finner du klassisk The Hollies, med eller uten Nash i førersetet og inngangen til karrieren i USA. For de som vil dypdykke anbefaler jeg lydbokutgaven av selvbiografien «Wild Tales». Det er fascinerende å høre Nash lese, hele 14 timer som godt kan kombineres med ergometersykkel, men anbefales ikke til utebruk. Der bør vi være helt tilstede i samværet med naturen. Sånn er det bare.
