Genesis – The Lamb Lies Down On Broadway
…so you think you’re a tough kid..
Jeg har lyttet meg gjennom «The Lamb». På godt og vondt, treffer den stadig en nerve i meg. Plata summerer opp syttitallet; forvirringen, romantikken, idealismen, ja, de iskalde vintrene, og ikke minst den vriene overgangen til voksenlivet. Albumet kom ut november 1974. Det var første året på videregående.
De andre Genesis-platene hadde et skimmer av sommer og farger. Denne er annerledes. Når jeg tenker tilbake, ser jeg alt i svart/hvitt. Akkurat som omslaget. Følelsen av å ikke høre hjemme noen steder. Latter som lett kunne bli til ubehagelig stillhet. De røde øynene. Rastløsheten. Det river ennå i meg, når jeg hører «The Lamia». Plata surret og gikk gjennom videregående, mens jeg drømte om henne med islender og duffelcoat, hennafarget hår og gummistøvler fra Viking.
Venner dro etterhvert på Folkehøyskole. Jeg prøvde halvveis å komme i gang med studier. Men det var et mørke som klebet ved meg. Sånn sett var «The Lamb» et konsept å forholde seg til. Det er et album som handler om fremmedgjøring, identitet, smertefull frigjøring og til slutt en mulig forløsning, fred eller frelse.
Plata bindes sammen med inspirert aggresjon. «Back in New York City» har en fresende energi, allerede et par år før The Damned gikk i studio for å spille inn «New Rose», eller noen visste hvem Patti Smith var. Det er fantasifullt, originalt og gnistrende framført. Livestemningen gir et nærmest rustikt preg.
Grunninnspillingene ble gjort på den forlatte herregården Headley Grange i Wales, hvor det vrimlet av mus og hvileløse ånder. «The Lamb» er (stort sett) progressiv rock på sitt aller beste. Gruppa nådde et topp-punkt her. Phil Collins spiller fantastisk. Tony Banks og Mike Rutherford hadde utviklet seg formidabelt instrumentalt. Særlig Banks er det pur glede å høre på. Ta for eksempel synthsoloen i «In the Cage».
Steve Hackett er; vel, Steve Hackett. Selv om rollen hans her er nesten mer tilbaketrukket enn vanlig. Gutta i Genesis var ørlite yngre enn sine samtidige i YES og King Crimson. Gabriel, Banks og Rutherford hadde en klarere pop–sensibilitet som utgangspunkt for musikken. Det ga også en organisk flyt og kontinuitet fra album til album. De bygget stein for stein. Samtidig ivaretok ingen den progressive rockens melodiøsitet og romantiske klangbunn så gjennomført som Genesis.
«The Lamb lies down on Broadway» er todelt. Side en og to legger vekt på sanger. Den andre plata inneholder i større grad instrumentalmusikk, lydbilder og hmm … friere sonisk arkitektur.
Albumet har flerfoldige høydepunkt, som tangerer andre store Genesis-øyeblikk, som «Looking for Someone», The Musical Box, «Suppers Ready» eller «Firth of Fifth».
«Hairless Heart» er et intermezzo symfonica basert på Hacketts følsomme samhandling med volumkontrollen og Banks nydelige melodilinje. Den varer ikke lenge, har en gripende karakter, og leder inn i «Counting out Time», som var førstevalget til singel fra albumet. Denne låta om ung og famlende seksualitet er svært Gabrielsk, og kunne godt vært med på en av de første soloplatene. Det var denne Sigbjørn Nedland hadde valgt da plata ble presentert på norsk radio.
Men det var neste sang, «Carpet Crawlers», som traff folk hjemme. Det er en låt Genesis fortsatte å spille, lenge etter at Peter Gabriel hadde hoppet av skuta. Hvordan Gabriel varierer «out» i «got to get in, to get out» er en studie i seg selv. Stemmen hans har en sårbar ruhet og en kornet grovhet som bærer disse låtene.
Under innspillingen oppsto en voksende konflikt og stormfront mellom Peter Gabriel og hans tidligere medelever fra Charterhouse privatskole. Innspillingen faller sammen med en svært vanskelig tid for Gabriel-familien. Jill og Peters nyfødte datter blir alvorlig syk. Gabriel pendler urolig fram og tilbake mellom London og studioet i Wales.
På «The Lamb» insisterer sangeren på å skrive tekstene alene. Tidligere hadde de i større grad skrevet sammen, og skapt balanse og enighet gjennom felles forankring. Tekstene Gabriel sto som hovedforfatter av, hadde alltid vært ordrike, og noen ganger klart i overkant, som på «The Battle of Epping Forrest» fra «Selling England». Men det var også en del av sjarmen og uttrykket. På «The Lamb» faller Peter Gabriels verbale eksesser i vesentlig større grad utenfor moderskipets aksept.
Det er på side tre og fire at plata tildels faller sammen. Lammet legger seg ikke stille ned. Det nærmest kollapser. Noen av Genesis mindre tiltalende musikalske ideer er å finne her. Dobbeltalbum kan være problematiske. Det er ofte for mange låter til en skive, og strengt talt for få til to. Gabriels utflytende narrativ la også føringer for «The Lamb». Han ble flinkere til å fatte seg i korthet senere.
Side tre begynner lovende med punch og schwung i «Lilywhite Liilth». «Anyway» er også flott. Men noen låter opplever jeg mest som masete. Jeg synes også at de tidvis roter seg bort i lydmalerier på grensen til nudling. «The Lamia» derimot, er stemningen på albumet summert i en låt, og for fantastisk låt! Men for Tony Banks er «The Lamia» fremdeles en kilde til dyp frustrasjon. Det er en av hans flotteste melodier, til en tekst han misliker sterkt.
Under USA-turneen kunne Gabriel i liten eller mindre grad bevege seg eller synge, i fantasifulle, men lite praktiske kostymer. Dette til Phil Collins store irritasjon. Den progressive rocken har sine episk humoristiske episoder. De spilte også i Ekeberghallen, hvor Peter Gabriel havnet på sykehus, etter feilslått pyroteknikk mot slutten av konserten. På de to platene som fulgte fikk Banks, Rutherford, Collins og Hackett til fulle demonstrert at Genesis var mer enn Peter Gabriel.
Det er en tid for alt.
Med lommeboka tungt bulende av mynter slo jeg nummeret en gang til fra telefonkiosken ved kjøpesenteret. Jeg håpet du ville ta av røret denne gangen, ikke din mor eller bror. Heldigvis tok fedre sjelden telefonen … Find a door that doesn’t lead me back again. Take me away …
