Plateanmeldelse: The Pearlfishers – «Love & Other Hopeless Things»
Enkelte plater får meg til å tenke at dette må jo alle like. Jeg snakker om musikk som er så umiddelbar og melodiøs at bare tanken på at noen ikke elsker akkurat denne musikken oppleves som fullstendig absurd.
The Pearlfishers «Love & Other Hopeless Things» er en sånn plate. En plate med så mye overskudd, melodiøsitet og godvilje at jeg begynner å smile bare jeg tenker på den.
Drivkraften, låtskriveren, sjefen og vokalisten i Glasgow-bandet The Pearlfishers heter David Scott. En fyr som i ung alder må ha ramla ned i «sånn lager man jæskla gode poplåter»-gryta. En fyr som fortjener et langt større publikum enn han har fått så langt. Når det er sagt: Scott og The Pearlfishers har opp gjennom årene mottatt mye skryt av en haug journalister, og har helt sikkert mange trofaste fans. Men, med tanke på hvor bra dette bandet er, burde de toppet listene og blitt spilt på radioen stort sett hele tiden.
Fra og med «The Strange Underworld of the Small Poppies» fra 1996, har The Pearlfishers med jevne mellomrom pøst ut små musikalske mesterverk. Album som «Across The Milky Way» og «Sky Meadows» burde være obligatoriske innkjøp for folk som digger artister som Burt Bacharach, Beach Boys, Prefab Sprout og Aztek Camera.
The Pearlfishers lager symfonisk soft-pop pakket inn i et lydbilde som strekker seg mot himmelhvelvingen. Vi snakker et hav av tangenter, kassegitarer, nydelige harmonier, strykere og blåsere som på sofistikert vis pakker inn Scotts svært melodiøse, oppløftende, melankolske, gladtriste og nostalgiske musikk.
Noe som selvfølgelig også er tilfellet på «Love & Other Hopeless Things», et album bestående av 11 låter som holder et så høyt nivå at det synes meningsløst å fremheve enkeltlåter. Selv albumets eneste instrumentale spor, «A Woman On The Verge Of Becoming A Cyclist» (for en tittel!), treffer blink.
Når du har hørt gjennom hele plata er sjansen derfor stor for at du umiddelbart rykker tilbake til start. En start som begynner med den vidunderlige tittellåta og forsetter med den minst like vidunderlige singelen «Could Be A Street Could Be A Saint».
At The Pearlfishers siste bidrag til menneskeheten allerede nå kan kåres til årets sommerplate hersker det heller ingen tvil om. Så det så!
