Sommeren har vært bra. Så langt. Jeg reiser med tog. Det er noen utfordringer. La oss ta Sørlandsbanen. Med all respekt for tradisjonsrike steder som Nordagutu og Gvarv, så er det ikke mye å se fra togvinduet, annet enn skog, elver og vann av varierende størrelse. Til tider kunne jeg riktignok observere restene av et mystisk og rustent gjerde.

Et praktisk problem med Sørlandsbanen, er at vognene beveger seg sjeldent livlig fra side til side. For farten er det ingen ting å si på. Det er derfor lett å bli reisesyk, eller fryktelig sjøsyk. Dette er, om ikke annet, svært ubehagelig. For å unngå en forsterkning av symptomene, kan det hjelpe å rette blikket ut av vinduet. Det er på denne bakgrunn jeg uttaler meg, med noe tyngde om utsikten fra togvinduet, som denne reisende, med unntak av det mystiske gjerdet, i mindre grad fant tilfredsstillende.  

Vinylsamlingen med det beste av pop og rock fra utlandet, var nylig formidlet videre. Men ikke helt uventet, hadde jeg nå bare noen uker etter begivenheten, begynt å snuse på jazz og blues fra mellomkrigstiden. Denne tilstanden er ikke så lett å bli kvitt. På toget var det også andre ting å gruble over. Jeg funderte på om den optimale lyttegjengivelsen, skal speile instrumentenes forhold til hverandre, i rommet der innspillingen fant sted, alstå en slags sonisk 3D gjengivelse. Sike ting.

Spillelisten utspiller seg altså på toget, mellom Kongsberg og Nelaug stasjon. Med tanke på selve spillelisten, er en advarsel på sin plass. Gamelan-musikk kan forekomme, om enn i begrenset, men foreskrevet mengde. Jeg kan videre garantere at ingen dyr led overlast under arbeidet med spillelisten.

To bonusspor har sneket seg inn. PETER, PAUL & MARYs foretrukne transportmiddel var fly, neppe tog. Men Paul het heller aldri Paul. Han het derimot Nate. Peter, Nate & Mary? Nei, det ville ikke gått. Jeg må også bekjenne min begeistring for den amerikanske popgruppa BREAD. Samlealbumet «The Sound of Bread» er forhåpentligvis, og i like stor grad, tilegnet såvel sjeldent lydhøre bakere som grådige finansfolk.

På Nordagutu stasjon ser jeg Myllarguten-monumentet, hugd i stein, med en hund på hver side. Dette er antydningens kunst, som heldigvis ikke kan måle seg med Sandefjords tragisk gjennomførte monument over hvalens utryddelse. Vi heier på Myllarguten. Toget ruller videre.

Jeg må begynne med PAUL SIMON. For Simon synes jeg er fantastisk; slik han hele tida har utviklet uttrykket i sangene sine. For en uendelig kul fyr! Her er han, med indisk inspirert vokal-perkusjon, nydelig gitarspill og en av de disse melodiene bare Rhymin’ Simon kan trylle fram.

Når JERRY GARCIA  og mandolinmaestro DAVID GRISMAN drar i gang standardlåta «The Thrill Is Gone», har jeg bestemt meg for å finne fram mandolinen igjen. Hva jeg skal gjøre med den? Ja, det er mer usikkert. Men jeg finner nok på noe.

ROBERTA FLACK var allerede en kvinne med livserfaring, mot og voksen sårbarhet, da hun gjorde sine første plater på Atlantic. En strålende blanding av akustisk jazz og soul, med en stemme som selv en mulla må elske intenst. På den andre skiva som, ikke helt uventet, heter «Chapter 2» finner vi den perfekte låt-trilogien. Det begynner med «Do What You Gonna Do», fortsetter med «Just Like A Woman» og avsluttes med «Let It Be Me». Hjertet kjenner ingen begrensing.

Det var den tyske okkupasjonsmakten som fullførte Sørlandsbanen. Det er altså primært krigstekniske grunner for at den indre traseen ble valgt. Jeg har en mistanke om at det rustne gjerdet, som vi fremdeles kan se sporene etter, har sin opprinnelse tilbake til krigens dager. Ta den du, Sherlock! Men det går fort i svingene, i godt over 150 kilometer i timen!

Med et navn som BIX BEIDERBECKE er du nærmest garantert at det svinger. Det kan ikke gå feil. Det gjør det heller ikke. Når toget stanser på Lunde, tenker jeg på kompisene Eddie Lang og Joe Venuti, som blandet store mengder lilla gele i badevannet og forsiktig senket den stupfulle og sovende Beiderbecke ned i karet. Eller da Venuti booket samtlige bassister i New York, gode som dårlige, til samme spillejobb på nyttårsaften, med oppmøte i krysset mellom Broadway og 50th Street. Mens forvirrede bassister stimler sammen ute i gata, stanser trafikken opp mellom alle kontrabassene, og et herlig kaos bryter ut.

RY COODER er Beiderbecke-fan. Albumet «Jazz» er Cooders hyllest til The Jazz-Age. Lyden er fantastisk, men det blir noe akademisk over prosjektet. Cooders versjon av Beiderbeckes «In A Mist» kan jeg likevel ikke gå utenom, selv om tittelen i seg selv, innebærer en mulighet for akkurat dette. Gitaristen EDDIE LANG, kunne spille det aller meste. Her gjør han en fantastisk versjon av et Rachmaninoff stykke! Sjekk for all del ut duettene med bluesmannnen Lonnie Johnson. Dessverre døde Lang allerede i 1933. Han ble tretti år gammel. Beiderbecke rakk ikke å runde de tredve.

I spisevogna har jeg mer enn nok med å holde meg på beina. Toget er oppe i toppfarten nå. Svimmel, kvalm og i en sammenkrøket svettefremkallende tilstand, er deltakelsen i den allmenne konversasjon redusert og fragmentert. Med begge hender klorer jeg meg fast i rekkverket som er festet til serveringsdisken. Min innsats som samtalepartner minimeres ytterligere – til «javisst», «akkurat»  eller «sier De det». Ethvert forsøk på å vende tilbake til sitteplassen er forbundet med den største fare. Jeg antok at togføreren var en inspirert, men sterkt risikosøkende ferievikarierende leddbusss-sjåfør fra hovedstaden. I verste fall en paranoid morder.

TEMPTATIONS versjon av «Just My Imagination» er Eddie Kendricks siste hovedvokal med gruppa. Det er også en sang med en tvist.

For den engasjerte lytter er de tidlige skivene til DAVID BOWIE vel verdt å finne tilbake til, altså årene rett før han slår gjennom, som denne akustiske tolvstrenger-baserte perlen til kjæresten «Hermione». Det var en tid han var usikker på hvilken vei som ville føre fram, eller om noen i det hele tatt ville gjøre det.

Så. Finnes det gladere musikk enn JOSEPH SPENCE, spilt inn på verandaen i 1965? Spørsmålet er retorisk. Joseph Spence er en hedersmann. Men dette er sterkt vanedannende musikk, som ikke alltid verdsettes av uforberedte familemedlemmer. Fra Bahamas seiler vi videre i Karibien med zouk-musikk fra åttitallet, som doven vind i seilene. Jeg har aldri vært så glad i det tiårets lydidealer, men nå funker det suverent. Tidlig åttitall. På den andre soloplata finner STEVIE WINWOOD fram til seg selv. På «Arc Of A Diver» stemmer alt. Synthbass, absolutt!  Stupets kurve. Selvfølgelig.

Sørlandsbanen har noen flotte broer. Her tillater jeg meg likevel en digresjon for å få nevnt at ingen av disse kan måle seg med Hølensviadukten, som sto ferdig i 1878. Hølen (uttales Hørn) ligger noen kilometer inn i landet fra Son, og var en gang, av helt uklare grunner, Norges klart minste by.

«Let the rain pitter patter, cause it really doesn’t matter, if the skies are grey / As long as I can be with you; it’s a lovely day»

FRED ASTAIRE er like mye sanger som danser, og få behersker mer rettmessig rytmens rettskafne kunst. «The Astaire Story» spilt inn desember 1952 i Hollywood, Los Angeles. Hellige håndgranat; for en vellyd!

Tangerine Dream liker jeg best omkring «Stratosfear» (1976), og aller helst soloplatene til Edgar Froese og PETER BAUMANN i samme periode. Der moderskipet kunne framstå mer diffust, fantes det på egenhånd en klarere framdrift i musikken. Inspirasjonen til Bowies «Low» kom fra Froeses «Epsilon In Malaysian Pale». Så er det sagt. Men ingen spiler piano som THELONIOUS MONK. Fritt, individualistisk, og rytmisk konkret med de deiligste pauser. Det er løssluppent og firkantet på samme tid. Monk er en av jazzens fremste komponister, men satte sitt unike preg også på standardlåtene. Ikke minst når han spilte alene.

«Fire In The Hole» er fra det første albumet til STEELY DAN, og viser en sjelden musikalsk modenhet. Allerede fra de første pianoakkordene treffer de midt i blinken. Da JONI MITCHELL stemte gitaren til «This Flight Tonight», skulle den dype strengen vibrere som lyden fra en jetmotor. Her kan jeg informere om at Harley Davidsons kommende elektriske modell faktisk er utstyrt med lyden av en jetmotor! Det gir en viss mening.

THUNDERCLAP NEWMANs «Something In The Air» er en av de sommerlåtene, som har blitt årstidsuavhengig. Øyeblikket etter det kårni mellomspillet, der musikken stiger opp over skyene er mesterlig. Pete Townshend spilte bass og satt i produsentstolen. Jeg holder han mistenkt for å ha hatt en finger med i spillet, med tanke på de særdeles sveisne moduleringene.

Toget buldrer videre på sin rasende ferd over skinnene. Et amerikansk ektepar har falt sammen i midtgangen. Men det er lite vi kan gjøre. Stanset vi på Tr/Drangedal? Jeg husker ikke. Den første pinsemenigheten så bokstavelig talt dagens lys i Drangedal. Menigheten var basert på sliterne som la det første jernbanesporet.

ALEXIS ZOUMBAS spilte inn «Epirotiko Mirologi» i New York, og hver tone skjelver med hysterisk hjemlengsel. Dette er musikk fra Epirus i nordvestlige Hellas. I  midten av august arrangeres elleville festivaler i fjellene overfor Parga. Gjennom tre dager og netter blir musikken levende i sin opprinnelige form.

En av alle tiders mest innflytelsesrike samleskiver er hipsterens, HARRY SMITH’S «ANTHOLOGY OF AMERICAN FOLK MUSIC». Over seks lp-sider avdekkes kilden til all nyere amerikansk musikk. Innspillingene er fra perioden mellom 1926 og 1932. «L’age D’Or»som de sier på fransk.

Navnet til Gamelan-musikkens ubestridte verdensmester K.R.T. WASITODININGRAT var hele tiden i endring, som en uungåelig konsekvens av stadig nye ærestitler og utmerkelser. Det kompliserer saken noe. Men siden denne musikken oppstår i flere dimensjoner samtidig, føles kompleksiteten knyttet til opphavsmannens navn mest naturlig. På navnet skal storfolk kjennes.

Allerede dagen etter at JOHN MCLAUGHLIN kom til New York, var han invitert til studio med Miles Davis. «Spill som om du ikke kan spille gitar», sier Miles. Den blakke og alvorstyngede gitaristen gjør som han får beskjed om. Han improviserer rundt en E-dur akkord. Tonene løser seg opp som dugg. Kanskje er det McLaughlins beste øyeblikk.

Noen sier at hevn best serveres kjølig. Det er meg helt likegyldig. Noen sier at det ikke spiller noen rolle om akevitten er iskald eller romtemperert, bare den kan drikkes med sugerør. Jeg aner ikke. Ragtime derimot, mener jeg bestemt at alltid er best på gitar. Reverend Gary Davis var den framste av de gamle bluesgutta, med masse ragtime i spillet sitt. JORMA KAUKONEN behersket disse låtene lenge før han tok av med Jefferson Airplane. Det føles riktig å avslutte med en av pastorens låter; «I Am The Light Of This World».

Togselskapet Go-Ahead som snart overtar trafikken, har omdøpt Sørlandsbanen til «Sørtoget». Det er dette som er produktutvikling. For det er hyppige navneskift som jernbanen trenger mest, muligens supplert med endret visjon og ny logo. På Nelaug stasjon venter Arendalsbanen. Togsettet er kun bemannet med 1/en person. Jeg håper den aktuelle personen er togføreren.

Q