Amerikas Forente Stater kjøpte i 1803 den franske kolonien Louisiana. Navn på stat og by peker fremdeles mot Frankrike og solkongen. Noen år tidligere, var en gruppe franske kolonister drevet på flukt av engelskmennene, fra det betydelig kjøligere Arcadia (Nova Scotia). De fant tilflukt her, slo seg sammen seg med andre fransktalende innvandrere, og ble hetende cadiens. (The Bands «Arcadian Driftwood» handler om dette.)
Under borgerkrigen inntok Unionen New Orleans, men uten krigshandlinger inne i selve byen. Det arkitektoniske særpreget, som gikk 150 år tilbake i tid kunne bestå. Senere og sjeldent flerkulturelt, med like deler karibisk og afroamerikansk innflytelse, oppsto det som Dr. John ville kalt en særdeles smakfull «gumbo». New Orleans ble jazzens fødested, og opprinnelsen til en sjelden sanselig og organisk rytme, av livsbejaende hektisk karakter, som spredde seg lik ringer i vann. Ikke ulikt jenka, men betydelig mer rytmisk interessant.
Det finnes mer avanserte musikkspråk. Men den rullende rytmen varsler om fest og moro. En invitasjon til utfoldelse i nået. Stedet selv er en varslet forsvinning, truet av motsetninger, og omringet av vann på alle kanter. New Orleans kan symbolisere alt som nesten glipper, men som vi likevel holder fast ved. For vi kan ikke annet.
New Orleans har Louis Armstrong og Fats Domino. Jeg kan heller ikke gå utenom Allen Toussaint og The Meters. Så jeg gjør ikke det. Til å begynne festen, har jeg derfor invitert eldstebror Neville, som neppe var gamle karen da The Hawketts ga ut «The Mardi Gras Mambo» Den låta summerer alt jeg forbinder med byen, av sanselighet og heftig musikalitet. Ja, jeg kunne sluttet her. Men det ville vært underlig.
Snooks’ Eaglin spilte mest på gata, senere også med band, avslappet hørbart alt sammen. Måten Snooks’ synger på, har definitivt J.J. Cale latt seg inspirere av. Richard Perry produserte comebackplata til Fats Domino. Oppskriften gjentok han, med enda større suksess, på Ringos første «ordentlige» plata. Her svinger det slik bare Fats kan. Allen Toussaint hadde en lang karriere. Mange tenker mest på ham som låtskriver, arrangør og produsent. Men han kunne selvfølgelig også spille energisk New Orleans piano bedre enn de fleste.
Soliditet finnes ikke i naturen. Forandring eller endring er naturens primære egenskap. Alt består av ubestanddeler, som lener seg til hverandre. Bevegelser oppstår og oppløses samtidig. Ad infinitum. Byer kan forsvinne i havet. Ingenting varer. Ray Davies sang en gang; «People take pictures of each other / to show they really existed». Jeg tenker på utesteder med halvt glemte navn, på adresser som ikke lenger finnes. New Orleans og Tivoli i København holder stand.
Karneval i New Orleans. Har du undret på hva som er forbindelsen mellom afroamerikansk Mardi Gras-kultur og indianerdrakter? Vel, rømte slaver ble tatt vare på og beskyttet av indianerstammene i området. Det ble aldri glemt. Under Mardi Gras hedres dette. Det kan også være opprinnelsen til det store symesterskapet.
Låtskriveren Bobby Charles hadde suksess med «See You Later, Alligator». Senere gikk det ikke så bra. På flukt fra loven, og med en serie dommer hengende over seg, endte han opp i Woodstock. Der spilte han inn «Street People» med musikere fra The Band. Ja, jeg digger det fantasifulle trommespillet til Levon Helm. Hør på hi-haten! Akkurat hva Aretha Franklin gjør rett etter Jack Teagarden og «South Rampart Street Parade», spilt inn på Club Hangover i 1954, er jeg usikker på. Men det er perfekt! Ingen kan plystre og spille piano som Professor Longhair, selv om jeg aner en viss motvillighet overfor moll-akkorder i professorens repertoar.
Når jeg ser meg tilbake, kan jeg observere alt som gradvis oppløses og blir borte. Du vet, hager med frukttrær, rattkjelker (modell Tarzan), papiraviser på morgentoget, post og banktjenester, bokreoler eller rockemusikkens kulturelle og sosialpolitiske relevans, om den noengang fantes. The Kinks sang om dette allerede i «The Village Green Preservation Society». Og Ray Davies elsket New Orleans, selv om han ble skutt der under et ran for 15 år siden. Ja, han overlevde, og det var ikke Ray som var raneren. Det var Ray som ble ranet.
«Little Liza Jane» er pop på sitt mest opprinnelige, smittende og svingende. Men hvorfor valgte jeg denne versjonen av «Shame, Shame, Shame», og ikke originalen med Shirley and Company? Jeg vet ikke. De er jo nærmest dønn like. Et ønske om endring kanskje? Linda Fields er nok hakket råere.
«The Rhythm of The Saints» er Paul Simons oversette oppfølger til «Graceland», spirituell og mystisk i sin karakter, og en langt mer spennende plate. Backingbandet til indianergjengen i «The Wild Tchoupitoulas» var selvfølgelig The Meters. Big chief got a golden crown, Oh yeah! Mer soul fra sekstitallet, her representert med The Crescents. «Mr. Big Stuff» har den samme deilige rytmen som tidlig disco, men tilført en smak av Karibien. Det er en sang som det bør være like obligatorisk å spille i bryllup som «Let it be me» eller «Sir Duke». Jeg kan stille til valg på denne saken alene.
De opprinnelige franske kolonistene snakket en annen variant av fransk enn de nyankomne cadierne. Det oppsto et eget språk, som var like umulig å forstå, som mine tvilsomme bestillinger på restauranter i Nice og Fayance.
Nå Clifton Chenier. Til slutt; denne flotte låta om verdens vakreste og rettskafne unge kreolkvinne. Handlingen utspiller seg under den amerikanske borgerkrigen. Referansen til alligatorer kan være en feiltolkning, som har oppstått under tidens gang. Dinosaurene derimot satte sitt preg på jordas middeltid. Den menneskelige hjerne er hundretusen år gammel. Til sammenlikning levde dinosaurene her i 180 MILLIONER år. Om de var mindre tilpasnings-dyktige gjenstår å se. Deres intellektuelle kapasitet og rytmesans var iallefall av mer begrenset karakter.
